En fransk overdose

camille«Camille» er tredje og siste bok i Pierre LeMaitre sin krimserie om den kortvokste politietterforskeren Camille Verhoeven, og hans prøvelser. I Norge har serien kommet ut i litt merkelig rekkefølge (2-1-3), men nå er den altså fullendt. Ettersom jeg har forstått at det er store likhetstrekk i plottet mellom min egen kriminalroman «Maestro» og «Irene», har jeg med vedlegg ikke valgt å lese den, men kun Alex, og nå altså «Camille«. Jeg må si jeg er skuffet. «Alex» var så sitrende spennende og grufull at den fremdeles sitter i to år etter jeg leste den. «Camille» var glemt fem minutter etter siste side var lest.

Jeg har sett at boka har fått strålende kritikker i flere aviser de siste dagene, og jeg forstår hvorfor. Pierre LeMaitre skriver med en helt særegen penn. Det er ingen andre som ligner på ham når det gjelder det språklige. Du kunne gitt meg ett avsnitt fra boka og spurt meg hvem som har skrevet dette, og jeg ville tatt det på strak arm. Når en skiller seg såpass ut fra mainstream samtidig som en skriver spennende bøker, ja så kommer terningkastene til å bli høye.

Jeg er altså uenig … Jeg elsket «Alex», men dette siste kapittelet i trilogien traff meg aldri skikkelig. Det ble alt for rotete og omstendelig for min smak. Uhyggen som lå utenpå boksidene i forrige bok er vasket bort, mens det språklige særpreget har fått enda mer plass. Resultatet er etter min mening uheldig. LeMaitre skriver med en hoppende stil der synsvinkler ofte skifter fra avsnitt til avsnitt, og digresjoner, tankesprang og assosiasjoner får mye plass. Skrives ofte inn som paranteser, og skal være med på å underbygge en litt mørk og satirisk humor som kjennetegner bøkene hans. Denne gangen var det så mye av det at det ble ekstremt krevende for meg som leser å henge med i alle hoppene frem og tilbake. Ut og inn av hjerner som en tidvis ikke er sikker på er de som en tror de er. I tillegg legger han inn enkelte tankesprang om hvordan ting, eller en dialog, eller en hendelse ville sett ut dersom hovedpersonen gjorde slik eller slik. Da har jeg som leser kanskje lest to sider før jeg plutselig forstår at dette bare var en tanke om hvordan ting kunne vært.

Det er med andre ord mye mer krevende å lese denne boka enn «Alex». En må være våken og opplagt. I starten er det gøy, og en henger med i svingene, men etter hvert faller interessen, og da også konsentrasjonen. For … Det er ikke til å legge skjul på at den intense spenningen er langt lavere i denne boka, og overraskelsesmomentet som snur historien på hodet er på sett og vis forventet. Jeg som leser blir ikke like lett med på dansen denne gangen, for å si det slik. Når det er sagt, så er det ingen tvil om LeMaitres fantastiske talent i å skrive spennende, intense og drivende historier. «Camille» er også det. Dessuten er Camille Verhoeven en karakter vi virkelig blir glade i, og setter pris på. Han har en slags jordnær, stødig aura som får oss til å klamre oss til ham og hans historie.

Ved bokens begynnelse har han fått seg en ny kjæreste, Anne, som er så uheldig å være på feil sted til feil tid. Hun befinner seg på et kjøpesenter da hun blir overrumplet av tre ranere som skal rane en gullsmedforretning på senteret. Anne ser ansiktene til ranerne før de får tredd på seg maskene sine, og blir derfor brutalt slått ned og skutt på med pumpehagle gjentatte ganger. På mirakuløst vis, men med store skader unnslipper Anne døden, og Camille kaster alt han har i hendene for å løse det stygge ranet ettersom Anne er i stor fare. En av ransmennene fortsetter sin jakt på henne.

Ved å involvere seg i saken så begår Camille en grov tjenestefeil. Det er ingen av hans sjefer eller kollegaer som vet at Anne er kjæresten hans, og slik sammenblanding av jobb og privatliv er strengt forbudt i politiet. Så starter jakten, og den pågår fram til siste side av boka. Ingen kommer umerket ut av det dramaet LeMaitre utsetter sine karakterer for denne gangen.

Jeg er ikke overbegeistret for avslutningen av trilogien sett under ett. Forstår at det kanskje måtte ende slik, men liker ikke den type mellomløsninger som vi fikk her. Alt i alt så er «Camille» en drivende og spennende historie dersom du holder hodet klart mens du leser, og klarer å skille skitt fra kanel. De høye terningkastene kommer til å bli mange, og la dere gjerne lure av dem. Camille er nemlig en kjernekar som jeg håper du tar deg tid til å bli kjent med.

 

3 comments

Add Yours
  1. beroene

    Eg er ikkje enig, men eg skjønnar ambivalensen og innvendingane dine. Fullt forståeleg nettopp fordi du hoppa over Irene.
    Eg står for det eg har sagt om at dersom ein les heile trilogien; alle tre bøkene samanhengande og i rett rekkefølge, fortener den toppkarakter.

    (Dersom du hadde lest Irene hadde du også sett kvifor enkelte av oss er litt lunkne til Maestro)

    Lik

    • bokbloggeir

      Ja, jeg har skjønt at det er likheter der, og det er altså grunnen til at jeg lar være å lese den. Det er bedre at jeg med hånden på hjertet og god samvittighet kan si at den boken har jeg aldri lest, så mine ideer er mine ideer, og ikke en kopi av en franskmann 😃 De ville nok utvilsomt gjort trilogien bedre om jeg hadde lest alle slik du sier. Takk for innspillet.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s