«Dødens sirkel» ble Chris Tvedts endelige gjennombrudd som krimforfatter da han vant Rivertonprisen for den i april 2011. I flere år hadde han opparbeidet seg et solid krim-navn, og en stor leserskare, men manglet på en måte den endelige bekreftelsen. At den kom med «Dødens sirkel» tror jeg mer er et resultat av hele hans forfatterskap enn av en enkelt bok. For meg personlig ble «Dødens sirkel» litt for trygg og tilbakelent opp mot hans tidligere bøker.
Jeg elsker serien om advokat Mikael Brenne, la det være sagt først som sist. Ikke en eneste av bøkene i den serien er svake. De varierer i tempo, intensitet, tematikk og spenning, men de er solide krimbøker hvert på sitt vis. «Dødens sirkel» er nummer fem av (så langt) seks bøker, der den siste kom høsten 2016 «Den som forvolder en annens død».
I «Dødens sirkel» blir Mikael Brenne arrestert og mistenkt for å ha hjulpet en kriminell med å bringe et vitne til taushet. Han blir varetekstfengslet i flere måneder, og sliter åpenbart psykisk med den påkjenningen. Når han blir løslatt i påvente av at saken hans skal opp i tingretten, står hans tidligere kollega og venn klar med et jobbtilbud som han ikke kan si nei til. Å hjelpe til med å forberede saker for retten i hennes nystartede advokatfirma. Med seg fra sin tidligere arbeidsplass får han en gammel drapssak der den dømte ber om å en gjenopptakelse av saken etter at han har sont ferdig. Saken gjelder et dobbeltmord på to jenter ute på en liten øy i havgapet. Mikael reiser ut til øya, og graver fram gamle løgner og synder. Det kan virke som om gutten ble forhåndsdømt av det lille øysamfunnet.
Jeg påstår altså at «Dødens sirkel» er litt for trygg og tilbakelent opp mot Chris Tvedt sine tidligere bøker om advokat Mikael Brenne. Hva er det jeg mener med det? At det ikke er bra? Nei, så absolutt ikke. Boka er svært god. Alt henger sammen fra begynnelse til slutt, og mysterier, twister, spenning og action går hånd i hånd. I tillegg skriver Tvedt bedre og bedre skjønnlitterært. En del av skildringene fra øya er så vakre og stemningsfulle at en kan bli våt i øyekroken av mindre. Karakterene har egde og pondus, og framstår som troverdige. Så hva er det da …?
Vel … Det handler om noe så vagt som en magefølelse. Jeg blir aldri vippet av pinnen slik jeg har blitt i alle hans tidligere bøker. De store og rystende sjokkene som får meg til å gispe glimrer med sitt fravær. Samtidig er det veldig forutsigbare deler av historien som er bærebjelkene. At Mikael Brenne faktisk er uskyldig og blir frikjent er den ene bjelken, mens den andre er at sannheten rundt det tjue år gamle dobbeltdrapet er en annen enn den som ble fasiten da gutten ble dømt. Vi føres trygt og godt rundt fra sted til sted mens sannheten sakte men sikkert kommer for en dag. Det er stilsikkert og godt håndverk, men altså veldig forutsigbart.
Det som opptok meg mest var mysteriet rundt hvem det var som var bakmannen for å få Mikael Brenne fengslet på falskt grunnlag, og hvilken twist som kom til å snu opp ned på drapshistorien ute fra øya. Jeg var ikke i nærheten av å se løsningen på noen av de to tingene, så sånn sett så var det jo helt perfekt. Samtidig så var løsningen rundt bakmannen så spinnvill og hinsides at den var bortimot umulig å se (og kanskje ikke helt troverdig heller), mens øya-mysteriet fikk en snedig twist mot slutten som jeg likte, selv om den kanskje var i overkant dramatisk.
Hva er det jeg prøver å si? OK … Jeg forstår godt hvorfor «Dødens sirkel» vant Rivertonprisen, for her er det få svakheter å finne. Det er stort sett helstøpt på alle plan. Trygt, godt og sikkert. Men, jeg savner kanskje litt av galskapen og det uventede. Fandenivoldskheten som preger flere av bøkene er blitt litt borte i denne. Til gjengjeld er den altså langt mer stilistisk, og den klart beste av bøkene hans rent litterært. Nå er jeg veldig spent på å lese boken som kom ut i høst. Den står høyt på leselisten denne vinteren, for å si det slik. Mannen skriver tross alt fletta av de fleste norske krimforfattere. Hver gang.
Mine anmeldelser av bok 2-4 i Mikael Brenne-serien:
GEIR TANGEN 
Én tanke om “Skreddersydd Rivertonvinner”