Stående applaus!

dodelig-applaus«Dødelig applaus» er operasanger, dramatiker og forfatter Øystein Wiiks krimdebut fra 2010. Jeg er inne i en periode der jeg har plukket opp en del nye krimforfattere, og Øystein Wiik har stått lenge på ønskelista mi. I romjula var tida inne for å sette i gang, og det kan jeg love dere gikk unna. Sjelden har jeg sett en bedre norsk krimdebut enn denne. Det er et halsbrekkende komplekst plott med store dimensjoner Wiik gir seg i kast med. En historie så til de grader fantasifull og preppet med all verdens krimkonfetti, at det tok pusten fra meg. Da siste side var lest reiste jeg meg fra stolen og gav en spontan stående applaus.

Jeg vet at jeg bruker store ord i mine anmeldelser de gangene jeg blir begeistret. Det skjer en to-tre ganger hvert år, og jeg leser gjennomsnittlig et sted mellom 40 og 50 krimromaner. Dette var en av de gangene der jeg ikke ville nøle ett sekund med å trille en sekser på terningen. Så ble også debutromanen til Wiik nominert til Rivertonprisen det året, så jeg var tydeligvis ikke alene om å bli trollbundet av denne multikunstneren. Dagbladets anmelder, Kurt Hanssen, mente Wiik nesten rakk opp til den høye C med sin debut.

Vi vet at han kan synge, men kanskje ikke rock og country (røk ut av Stjernekamp etter to runder). At han kan skrive er også blitt opplest vedtatt etter at han har begått seks krimromaner på seks år. Den syvende kommer trolig til høsten. 2017 blir et Wiik-år for meg. Jeg har planer om å pløye meg gjennom porteføljen med en ny bok annenhver måned. Etter første napp i pokalen må jeg si at dette er noe jeg gleder meg veldig til, for «Dødelig applaus» både overrasket og begeistret meg.

Vi møter Tom Hartmann. Frilansjournalist av yrke, der han driver et eget internasjonalt opera-magasin. Ikke spesielt rik og vellykket, på konkursens rand, men kunnskapsrik, pågående, sta og ambisiøs. En som ikke tar et nei for et nei. Under en operaforestilling i det splitter nye Operahuset i Bjørvika, blir verdens fremste tenor skutt foran åpen scene, og seansen ender i et inferno i flammer da panikken bryter løs. Hartmann får i oppdrag å skrive opptil flere temanummer om den store tenoren, og reiser til Wien der han har hatt sitt hovedvirke gjennom hele karrieren. Et nytt attentat på en stor tenor skjer, og plutselig er Tom Hartmann den politiet ser som sin hovedmistenkte. Derfra tar denne krimromanen fullstendig av i halsbrekkende stunts, pussige twister, vanvittige actionscener, spenning, suspense og pur galskap. Det er rett og slett knallgøy 🙂

Gamle historier, maktkamp, sjalusi, penger, prestisje, narsissisme, mafia og en god dose spik spenna gærne kjeltringer. Alt hva et ambisiøst operastykke bør inneholde, vil vel mange hevde. Men, også hva en krimroman av dette formatet gjerne har som strenger å spille på. Wiik spiller på alle strengene som en flamenco-gitarist, og tar oss med på en spinnvill reise sammen med Tom Hartmann og hans politietterforsker av en ex-kone. Jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger underveis når Wiik tok de største krumspringene, og kan ikke annet enn å reise meg ved reisens slutt og applaudere.

«Dødelig applaus» er tempokrim av beste merke etter min mening. Samtidig har den noe overdimensjonert og nesten svulstig ved seg som jeg elsker. Det er en råskap og en total mangel på ydmykhet hos forfatteren som tør å kaste seg ut i en så heftig flamenco som nybegynner. Er ikke det herlig? Når en kunstner tør å kaste alle hemninger over bord, og stuper ut i opprørt hav fast bestemt på å bekjempe både Gud og naturkreftene? Jeg liker det! Jeg elsker folk som tør å være litt utenfor firkanten. Som våger litt ekstra der andre trekker seg stille tilbake. Åge Hareide etterlyste i sin tid «stake» hos landskapsspillerne sine. Øystein Wiik har stake.

Til tider går Wiik seg vill i alle opera-fraseringene, men jeg mener han klarer å lande med begge beina støtt og solid. Tror jeg på det som blir fortalt? Er det et realistisk plott? Overhode ikke. Dette er rendyrket galskap på trykt papir. Kanskje elsker jeg denne formen så godt fordi jeg kastet meg ut i litt av det samme landskapet med min første roman? Utfordret leserne til å tro på det utrolige. Uansett så var denne krimromanen en innertier når det kommer til hva jeg digger med denne sjangeren, og egentlig er det bare to ord som står igjen hos meg etter å ha lest Øystein Wiiks debut :

DA CAPO!

3 comments

Add Yours
  1. Frode Granhus

    Bare visste at du kom til å like denne, Geir. Hadde samme opplevelse da jeg leste den for noen år siden. Lå på en solseng på Kreta med konstant bakoversveis av beundring.

    Liker

  2. Overpyntet festkake | Bokbloggeir

    […] Øystein Wiiks første bok «Dødelig applaus» fra 2010 var en soleklar sekser på terningen. Et intenst krimdrama på høyaoktan med masse originale og finurlige stunts som jeg lot meg imponere av. En bok jeg anbefaler på det sterkeste. Les min strålende anmeldelse av boka her: DØDELIG APPLAUS […]

    Liker

  3. Mine beste tips til PÅSKEKRIM | Bokbloggeir

    […] Boken starter med drapet på verdens største operastjerne under en forestilling i det nye operabygget i Oslo. Defra går ferden videre til Wien både for hartmann og drapsmannen. Da tenor nummer to må bøte med livet på spektakulært vis, er det Hartmann selv som blir hovedmistenkt i saken, og en ellevill jakt begynner. LES MIN ANMELDELSE HER […]

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s