Stikkord

, , , , , , ,

StoresøsterDet er første gang jeg gjør et slikt stunt som dette. Å lese siste bok i en serie først, men det har sine åpenbare grunner. «Storesøster» er nemlig 20.bok i Gunnar Staalesens serie om Varg Veum, og skulle jeg fulgt vanlig oppskrift måtte jeg da lest de 19 andre først. Men, jeg var så spent på «Storesøster» med handling fra Haugesund, at jeg kunne ikke vente så lenge. Det angrer jeg ikke på.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom jeg og Gunnar Staalesen kommer ut på samme forlag i Norge. Han er dessuten en trivelig kar som jeg treffer på med jevne mellomrom, og som jeg etter hvert har blitt godt kjent med.

Å hoppe på siste bok i en serie er for meg som å starte en syvretters middag med desserten. Den er sikkert god, men jeg har jo gått glipp av hele måltidet. Besettelsen av å lese bokserier i rekkefølginneholderproduktplasseringe er på grensen til å bli en plagsom tvangshandling fra min side. Jeg har for eksempel ikke orket å starte på store norske krimforfattere som Unni Lindell, Knut Faldbakken, Jan Mehlum eller Gunnar Staalesen fordi det er så uendelig mange bøker som må leses før jeg kommer til de nyeste i bokhylla.

Så kom altså «Storesøster«. En bok jeg har hørt Gunnar Staalesen snakke om siden jeg traff ham første gang for noen år siden. Han lovet den gang at han skulle skrive en krimroman med handling fra Haugesund. Det varte og rakk før den kom, men i høst var det altså et faktum. Men, så var det dette med rekkefølgen da … Etter å ha grublet på det noen måneder fant jeg ut at jeg fikk prøve å bryte noen grenser. Dessuten hadde Gunnar Staalesen lest min «Maestro» og gitt meg en tilbakemelding på den som jeg aller helst burde hengt opp i en forgyllet ramme på stueveggen. Det ville nesten vært uhøflig å ikke lese hans siste roman.

Som sagt … Jeg angrer ikke. «Storesøster» er en svært solid krimroman. En del annerledes enn de actionspekkede filmene om Varg Veum som jeg har sett alle av (i riktig rekkefølge), men med et språk og en flyt som imponerte meg. Staalesen skriver rett og slett knakende godt!

Faksimile Haugesunds Avis 05.11.2016

Faksimile Haugesunds Avis 05.11.2016

Boken starter med at Varg Veum får besøk på sitt kontor i Bergen av sin halvsøster, som han aldri tidligere har møtt, og hun gir ham et oppdrag der han skal lete etter en haugesundsjente som har forsvunnet i Bergen. Oppdraget gir ham en anledning til å bli bedre kjent med sin egen familiehistorie, samtidig som det sender ham ut på en spennende, og etter hvert også ganske farlig jakt. Ett av de sentrale stedene i fortellingen er altså min hjemby Haugesund der både halvsøsteren, og jentas mor bor. Det var så absolutt godt krydder til en lesestund som ville blitt god uansett lokalisering.

Det er nemlig de gode (og vonde) historiene som først og fremst har gjort Staalesen til den respekterte krimforfatteren han er i Norge. Historiene om ekte mennesker med levde liv, deres vanskeligheter og grufulle skjebner. Staalesen legger ingenting imellom når han skildrer samfunnets skyggesider. Det er genuine, troverdige og tankevekkende skildringer av det samfunnet Norge har blitt. Gunnar Staalesen skriver selvsagt også for å underholde, men jeg har en mistanke om at han også har noe på hjertet. Noe han vil fortelle oss. Han ønsker å gi oss et speilbilde av hva og hvem vi er, og hvilke problemer vårt moderne samfunn har. Hvilke konsekvenser våre valg kan få for oss selv og de rundt oss.

I «Storesøster» er det flere temaer som stikker seg ut, men omsorgssvikt, voldtekt, depresjon, identitet, tilhørighet og nedgravde familiehemmeligheter er alle sentrale elementer i Varg Veums jakt på den forsvunne jenta. Plottet er svært troverdig. Her blir det ikke gjort twister og krumspring som gjør at leseren må henge etter toget i stedet for å sitte på det. Samtidig så er det mer en nok av spenning, action og farligheter til at dette blir morsom lesing. De gamle ringrevene trenger ikke bruke billige triks slik som oss ungfolene  i startgropa.

I tillegg til det sosialrealistiske aspektet som jeg forstår er en sentral del i alle bøkene om Veum, så merket jeg meg to ting som gledet meg spesielt. For det første har vi humoren. I filmene er ikke Veum spesielt morsom, men det er han så absolutt i bøkene. Underfundige og treffende tankereferater som fikk meg til å le høyt noen ganger, og humre godt andre. Varg Veum har et ironisk skråblikk på seg selv, sin gjerning, klientene, byen sin og på det som skjer som er veldig befriende. Det frister veldig å kaste meg over flere bøker i serien etter å ha oppdaget dette. Det andre som imponerte meg var hvor dyktig Staalesen var til å bygge opp spenningskurven. Det starter rolig, og jobber seg oppover og oppover i en jevn spiral. Mot slutten var det heseblesende scener som nesten tok pusten fra meg. Scenen fra motorsykkelklubbens varelager tror jeg er noe av det mest spennende jeg har lest på år og dag, og det sier ikke lite.

Om jeg skal påpeke noe som kunne vært gjort annerledes, så blir det skildringene fra Haugesund. Ikke fordi de er feil, for det er de ikke, men fordi de framstår som en brosjyre som du får på infotorget i kommunen. Alle severdighetene er plassert inn på en ganske formålsløs rundtur i byen. Haraldsstøtta, Fiskerne, Marilyn Monroe-statuen, Det rosa rådhuset osv.osv. Ikke noe galt i det, men det virker litt påklistret. Veum hadde ikke noen mål og mening med rundturen i gatene, og da blir det i stedet et kjapt reisebrev på noen sider. Skildringene fra «De tusen hjem» var derimot strålende, og der viste Staalesen både lokalkjennskap, innsikt i menneskenes liv innenfor denne gården, og hvilke utfordringer disse menneskene møter.

Så er spørsmålet om jeg skal gå motsatt vei med Varg Veum serien? Begynne med de siste, og lese meg bakover i tid? Ja, det blir nok sånn, og selv om jeg vet at bøkene og filmene ikke er like i plott og oppbygning, så tror jeg likevel jeg skipper de som er filmatisert. Da står jeg vel igjen med en 7-8 bøker i serien skulle jeg mene? Dette gav i hvert fall mersmak. Jeg gleder meg.