Mikael Brenne jager rotter

Jeg har dette året lest meg gjennom Chris Tvedt sin advokat-krimserie om Mikael Brenne. Enda har jeg de to siste bøkene igjen i serien, og må nesten holdes i tømmer for å ikke kaste meg over dem med en gang. Den fjerde boken i serien «Rottejegeren» skiller seg litt fra de forrige tre, men fremdeles glitrer Chris Tvedt som spenningens mester her på Vestlandet. Han har en egen evne til å skrive spenningsscener på en måte som gir leseren paranoide trekk. De grufulle scenene fra et forlatt høyfjellshotell i «Rottejegeren» var rett og slett vanskelig å riste av seg etter endt lesing.

Jeg har vært en ivrig leser av Chris Tvedt siden jeg leste første bok i serien. Av og til skjer nemlig dette spesielle der en forfatter og en leser finner kjemien. For meg er denne magien hjertelig til stede når jeg leser Tvedts gode penn. Hans måte å komponere vanntette plott, veksle mellom nervepirrende spenningsscener, mikse inn en del suspense fra rettssalen, for så å la det hele eksplodere i en strålende finale …. Ja, jeg må rett og slett si jeg er en smule misunnelig. Det fungerer strålende. Han treffer meg hver gang.

«Rottejegeren» er litt annerledes. Det personlige dramaet rundt karakterenes skjebner får en større plass i denne boken. Vi komme nærere innpå bikarakterene, og dykker dypere inn i deres liv og lagnad. Samtidig trekkes det mange tråder tilbake i tid til andre verdenskrig. Dette gjør at denne boken er en smule lavere i tempo. ikke fullt så hektisk som de første bøkene. Det er også adskillig mindre av skrankeadvokaten Mikael Brenne i denne romanen. Dramaet er flyttet fra rettssalen og inn i livene til karakterene i og rundt Mikaels oppdrag. Samtidig dras Mikael brenne selv lenger og lenger inn i et det som kun kan ende som et blodig oppgjør.

Historien i «Rottejegeren» har som sagt en del tråder til andre verdenskrig. Vi snakker om en kamp mellom nordmenn og tyskere, motstandsfolk og landssvikere, agenter og dobbeltagenter, hemmeligheter og likvidasjoner. Alt trekkes inn i en nyere historie der Mikael Brenne involveres etter at han redder en gammel mann ut av et brennende hus. Like etter må han redde brannstifteren, en liten jente, fra å ta livet av seg selv i flammene. Jentas foreldre engasjerer Mikael for å finne ut av hva som skjedde, og Mikael innvikles i et personlig drama med utroskap, løgner, hemmeligheter og uforståelige koblinger til en nylig frikjent drapsmann.

Som dere ser så er det et kompleks plott vi blir presentert for, og det er spennende. Veldig spennende. Som i tredje bok så øker tempoet  gir for gir dess lenger ut i boka en kommer, og avslutningsscenene er hysterisk nervepirrende for leseren. Så kan en spørre seg om ikke Tvedt bruker i overkant mange «tilfeldigheter» og lite trolige snarveier for å få spenningen til å utløses. Han har en tendens til dette i alle sine bøker. At Mikael «dukker opp» akkurat der det skjer noe, i akkurat riktig øyeblikk der han kan få et spor eller en ledetråd. Et menneske som han tilfeldigvis møter i en bar på byen. Noen han plutselig oppdager på veien når han går hjem. En krangel mellom viktige karakterer på et kjøpesenter når han er ute og handler. Et hus som blir tent på akkurat der når Mikael må stanse bilen fordi motoren koker.

Det blir litt for «tilfeldig», men er det spennende …? JA! Definitivt! Chris Tvedt skriver gnistrende godt, og selv om dette er den roligste av de fire første bøkene, så er det også den mest velskrevne. Her ser vi at Chris Tvedt er i ferd å utvikle seg som forfatter i litterær retning. Jeg gleder meg stort til å lese hans to siste Brenne-romaner «Dødens sirkel» som han vant Rivertonprisen for, og hans helt ferske Mikael Brenne-roman «Den som forvolder en annens død» som kom nå i høst.