Lars Kepler har gjort det igjen. Skrevet en så infam, grusom og grensesprengende spennende krim at den pusher smerteterskelen til leserne til det ytterste. «Kaninjegeren» er en heseblesende leseopplevelse. Den sprenger grenser, sjokkerer og setter enda en gang en ny standard for tempokrim. Samtidig så er Lars Kepler så ambisiøse i å skape komplekse plott at det til tider oppleves svært kaotisk og uoversiktelig. For å bruke en hopp-metafor, så hopper de hele bakken ned til sletta, men må ta seg for med henda i landingen.
Vekslingen mellom suspence (det krypende, ubehagelige og nervepirrende) og actionsekvenser (drivende handling) er Keplers varemerke. Det er både skummelt, spooky, creepy og ubehagelig. Samtidig er det et voldsomt tempo i alt som skjer. Joona Linna og Saga Bauer springer fra sted til sted, det skytes, sloss, drepes og jaktes i et hysterisk jag på Kaninjegeren. Og … Midt oppi alt dette er det så mange navn, skiftende synsvinkler, nye og gamle karakterer at det etter hvert blir bortimot umulig å holde oversikten. Som en godt trent krimleser mister jeg faktisk grepet fullstendig mot slutten. Det viser seg nemlig at Kepler har lagt inn enda et element i den allerede uoversiktelige komposisjonen. Den upålitelige fortelleren. Det viser seg at vi ikke kan stole på den ene av synsvinklene som vi har blitt presentert for. Denne synsvinkelens tankereferater og skildringer stemmer ikke med det som egentlig skjer. En av de sentrale hendelsene i romanen viser seg å ha skjedd på en helt annen måte enn vi er blitt fortalt.
Dette er jo ikke noe nytt. vi har sett det mange ganger de siste par årene. «Piken på toget» av Paula Hawkins, «Flink pike» av Gillian Flynn og «Hviskeren» av Karin Fossum bare for å nevne tre av dem. Det gjør noe med historiene når denne ingrediensen tilsettes et krimplott. Det skaper kaos og uorden. Spenningen i at en ikke helt vet hva som er virkelighet, og hva som er forvridd virkelighet. Men, når ingrediensen slippes ned i et plott som allerede er ganske kaotisk og sammensatt, da risikerer en å miste selv drevne lesere. Det føler jeg er litt av ankepunktet mot «Kaninjegeren». En leser kan lures, narres og avledes … Det er greit, men en skal ikke føre leseren bak lyset.
Når det er sagt … Jeg tror ikke du klarer å finne noe mer halsbrekkende spennende lesestoff i bokhyllene denne krimhøsten enn «Kaninjegeren». Som spenningsforfattere befinner Kepler-paret seg skyhøyt over det de fleste av oss andre klarer å skru sammen av jævelskap. Det er så utstudert og fantasifullt at jeg ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet. 520 sider er ikke en eneste side for mye, og du bør sette av mye lesetid dersom du tør å begynne på denne, for dette er en krimroman som garantert vil få deg til å avlyse alle avtaler du måtte ha. Anslaget er nesten like skremmende som «Stalker», og drivet er skrudd til enda et hakk, selv om de fleste av oss ikke anså det som fysisk mulig.
Som dere ser så har jeg ikke sagt så mye om selve handlingen her, og jeg vil anbefale dere å ikke lese baksideteksten heller. Den sier alt for mye, og dreper en god del av mystikken og spenningen i romanen. Kort fortalt har vi med en kaldblodig drapsmann å gjøre, som piner og avliver sine ofre, etter at de først får høre en barneregle om ti kaniner som forsøker å komme til himmelen bli sunget for dem. Boken handler om jakten på denne «Kaninjegeren», og den blir så intens og heftig at det suger livskraften ut av deg. Jeg kan vel si det så enkelt som at dersom du er Kepler-fan fra før, ja så innfrir «Kaninjegeren» alle dine forhåpninger og vel så det. Er du blant dem som synes at Kepler er litt for heftig og voldelig? … Skygg banen! Her spares det ikke på noe som helst. Om du syntes det var blodig tidligere … 😉
Her er mine anmeldelser av Lars Keplers fem tidligere krimromaner om Joona Linna og Saga Bauer:
HYPNOTISØREN , PAGANINIKONTRAKTEN, ILDVITNET, SANDMANNEN, STALKER
GEIR TANGEN 
Interessant, nytt ord: «kaoitisk».
LikerLiker