Når krim blir samfunnskritikk

Det er en ærverdig gammel tradisjon som holdes ved like når litteraturen setter premisser for samfunnsdebatten. Slik Ibsen i sin tid gjorde ved å rette fokus på kvinnesaken i teaterstykker som for eksempel «Et dukkehjem». Det blir å dra det hele en tanke langt å sammenligne Hogne Hongset med Ibsen, men Hongsets litterære prosjekt står det respekt av. Hans nyeste krimroman «Mafiela» er et brekkjern inn i den norske Kraftbransjens innerste og mørkeste kjellerboder. Det applauderer jeg!

Hogne Hongset har rukket å skrive hele fem spenningsromaner etter at han ble pensjonist. De tre første kom ut på Kagge forlag (Traktaten.trilogien), mens han har valgt å gi de to siste ut på sitt eget lille Hobi Forlag. Det gjør han med brask og bram. «Den femte dykkeren» som omhandler nordsjødykkernes skjebne, kom ut i fjor høst, og har gjort det svært bra. Hongset har kjørt land og strand rundt i bobilen sin og besøkt bokhandlere. Det gav oppsiktsvekkende gode resultater og salg. Boken ble også innkjøpt av flere matkjeder. Med den suksessen i baklomma, har han altså våget seg ut på enda et lignende prosjekt med sin siste kriminalroman «Mafiela«.

La oss si det med en gang … Bokens tematikk bør skremme vannet av deg som er strømkunde, og jeg tviler ikke ett sekund på at Hongset holder seg for god til å krisemaksimere situasjonen. Det er et skittent og mørkt bilde som skapes av Kraftindustrien, lobbyvirksomhet og politikere i «Mafiela», men jeg har selv vært lenge nok i politikken til å skjønne at Hongsets fiktive historie meget godt kan være tett opp til sannheten. Kjenner jeg ham rett så ville han ikke skrevet romanen uten at den var akkurat det. Det er dette som er Hogne Hongsets mål med sine spenningsbøker. Å sette viktige samfunnsspørsmål til offentlig debatt. Det skjedde også etter lanseringen av denne boka i høst, som dere kan lese i denne store artikkelen i VG.

Som sagt så har jeg virkelig sansen for det Hongset holder på med. Å bruke krimlitteratur for å peke på skjevheter i samfunnet er få forunt å få til. Det blir sjelden vellykket. Jeg synes Hogne Hongset kommer unna med det, om enn ikke helt uten riper i den litterære lakken.

«Mafiela» ville hatt godt av et par redaktørrunder til. Hongset skriver omstendelig, og har en lei tendens til å utbrodere en del detaljer som enten er helt uviktige for historien, eller som er sagt flere ganger tidligere. Boken er på 415 sider, men kunne med fordel vært strammet inn til. Da hadde selve spenningselementet i denne romanen blitt drevet mye tydeligere fram. Det ville gått færre sider mellom hver gang noe spennende skjedde.

Samtidig må det sies at Hogne Hongset har en veldig fin fortellerstemme. Måten han bretter ut historien på er kanskje omstendelig, men som leser så lar jeg meg rive med hele veien likevel. Hovedpersonen, og det dramaet hun gjennomgår engasjerer meg. Slekten til avdøde er sammensatt av en rekke spennende personligheter som skaper en mystikk og dramatikken rundt det som har skjedd. Jeg trålet gjennom boka på langt kortere tid enn planlagt, og de siste hundre sidene midt på natta. Kunne ikke legge den fra meg før alle spørsmål var besvart.

Å gi ut på eget forlag vet jeg en del om, og jeg vet hvor mye arbeid det er. Hogne Hongset har gjort en kjempejobb med et flott omslag og profesjonell design, men selve trykket, altså satsen, er gjort av et selskap som driver hovedsakelig med ombrekking av e-bøker. Dessverre gjør ikke den satsen seg like godt i en papirbok. Noen vil mene dette er for pirk å regne, og det er det også … 😉

«Mafiela» er en spennende bok, men kanskje vel så mye en interessant og en viktig bok som bør vekke debatt. Om det i det hele tatt går an å si noe slikt om krimbøker, da. Formatet er ikke det enkleste for å bedrive samfunnskritikk, men de som prøver – og lykkes – bør iallfall få får rungende applaus fra sidelinjen. GODT LEVERT!