Nostalgi for Wisting-fans

Når det mørkner er en artig liten tidsreise tilbake til tidlig 80-tall. En ung, frisk og pågåenge William Wisting tar sine første skritt som politibetjent. Hans første sak er på mange måter selve arnestedet for det som skal bli et langt liv som etterforsker. Det er litt rart å lese om den purunge Wisting, men for oss som har fulgt ham i ti bøker, så er det en koselig reise inn i nostalgien.

Denne omtalen er merket med produktreklame ettersom Jørn Lier Horst kommer ut på mitt eget forlag, Gyldendal.

Er du på jakt etter en neglebitende spenningsroman som får harehjertet til å hoppe ut av brystkassa, så er nok ikke «Når det mørkner» et riktig valg. Boken er først og fremst en kjærkommen gave til alle Wisting-fans der ute. Vi har en spesiell interesse i å lese om hans fortid. Om hvor det hele begynte. Hvem var William Wisting før det mørknet?

Svaret får du i denne ganske korte kriminalromanen, og det er utrolig morsomt å se hvordan Jørn Lier Horst klarer å flette inn begynnende karaktertrekk i både William, kona hans, dattera Line og en del andre karakterer. Vi kjenner igjen Williams rastløshet, nysgjerrighet, grundighet og utholdenhet. Den er der allerede i 1983, men har litt andre former. Hvordan gåtene og puslespillet fascinerer han langt mer enn å jage i hælene på forbrytere nattestid. Han gjør det også i denne romanen, men han er ingen adrenalinjunkie, den godeste Wisting. Vi aner en personlighet som har evnen til å snakke med folk, og få dem til å fortelle langt mer enn de hadde tenkt. En person som forstår forbryterne og hvordan de tenker.

Handlingen er enkel, men så absolutt tidsriktig. Politibetjent William Wisting er på nattevakt da han må ut på et oppdrag. Et ran av en nattsafe, og en biljakt som setter Wisting på et spor der han finner en hytte som har vært brukt nylig, og som kanskje kan knyttes til ugjerningen. Samtidig har han hjulpet en eldre venn med å finne fram til en gammel Minerva, en veteranbil fra 1920-tallet som har stått forlatt på en låve i over 60 år. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at den gamle bilen har opptil flere kulehull. Slik Wisting ser det så kan dette dreie seg om en gammel uoppklart drapssak, og han starter sin egen etterforskning på fritiden.

Det er en herlig nostalgitripp for oss som husker starten av 80-tallet. Der adresser og telefonnummer måtte letes opp i svære telefonkataloger, gamle aviser måtte leses på mikrofilm på biblioteket, og all kontakt med bedrifter eller det offentlige måtte skje innenfor kontortid. Etter det var folk ikke å få tak i. Også hjemmeforholdene i denne boka gjenspeiler fint hvor langt samfunnet var kommet. Fremdeles hadde kvinnen hovedansvaret for barna, selv om pappa av og til fikk lov til å være barnevakt, eller være med på trilletur. «Far» har en egen divan på et kontor der han kan sove middag i fred og ro, og det er han som har hovedansvar for å skaffe inntekter til husholdningen. Samtidig er det en brytningstid der vi ser at det forventes mer enn det av mannen. Han skal i større grad være tilgjengelig også på hjemmebane.

Når det gjelder spenningen i denne boka, så er den kanskje ikke den helt store. det blir aldri skikkelig nervepirrende, men det gjør ingenting. Dette er interessant, koselig og underholdende fra første til siste side. Vi smiler og godter oss, samtidig som vi undres litt over krimgåtene som den unge Wisting tusler med. Mitt personlige høydepunkt var selvsagt da jeg plutselig oppdaget at Jørn Lier Horst hang til intertekstualitet plutselig gjorde at jeg møtte på selveste Geir Tangen mot slutten. Uthengt som en simpel nattsafe-raner. Kun i en liten setning, men jeg hoppet høyt i solstolen da jeg så det. En artig liten gest fra min forfatterkollega på Gyldendal, og sikkert en liten «hevn» for at jeg tok meg friheten til å låne ett av hans drap i sluttscenen av «Maestro». Det var morsomt å se, og jeg fikk meg en god latter.

Som sagt i starten. Skal du finne en skikkelig spennende bladvender i bokhylla, så finnes det langt skarpere titler blant høstens norske krimutgivelser. Jan Erik Fjells «Lykkejegeren» og Ingar Johnsruds «Kalypso» bare for å nevne to, men har du lest og likt Jørn Lier Horst tidligere bøker om William Wisting, ja så vil du elske denne. Den er fornøyelig, fin og pirrer nysgjerrigheten på alle måter.

Her er mine tidligere anmeldelser av Jørn Lier Horst sine 10 bøker om William Wisting: