Stikkord

, , , , ,

den-stumme-jentaJa, jeg er blitt fan av Hjorth & Rosenfeldt sin krimserie om Sebastian Bergman, og den fjerde i rekken «Den stumme jenta» er et en velkomponert underholdningskrim etter min mening. I det legger jeg at den leverer topp spenning både på plott, driv og de mellommenneskelige relasjonene. Jeg merker at jeg som leser bryr meg om karakterene og deres utvikling. Ikke bare de fire vi kjenner i Riksmord, men også bikarakterene og deres skjebner.

Jeg vet jeg vil møte en del kritikk for å hause opp dette som av kritikere flest nok blir karakterisert som middelmådig samlebåndskrim, selv om denne boka altså fikk terningkast 5 i en rekke norske riksaviser. Vel, det er fordelen med å være krimblogger og ikke en lønnet litteraturkritiker. Jeg kan skrive bra om det jeg LIKER, selv om jeg ser at det er enkle triks som brukes, og snarveier som blir tatt. Det er ingenting revolusjonerende i «Den stumme jenta». Ingen nytenkende briljant krim der forfatteren gir oss store overraskelser, eller en ny plattform å stå på. Vi har vært her før, og vi har lest dette tidligere.

Javel … Hva er det da som gjør at jeg likevel finner fram lista med superlativer? Svaret er såre enkelt. Hjorth & Rosenfeldt sine bøker engasjerer meg. De har skapt et krimunivers som jeg elsker å vandre i. Jeg blir redd, glad, lei meg, sint, sorgfull, grepet, spent og lykkelig … Det skaper med andre ord følelser. Det skaper en leseopplevelse som ikke har noen verdens ting med litterær kvalitet å gjøre. Det er som å se norsk fotball. De spiller bedrident dårlig sett opp mot stjernene i La Liga, men jeg gleder meg til hver eneste kamp fordi jeg er glad i laget mitt. Laget mitt skaper følelser hos meg når de spiller 0-0 borte mot Sarpsborg som jeg ikke får ved å se Barcelonas stjernegalleri gruse Osasuna. Betyr det at jeg ikke er glad i fotball? Betyr det at jeg ikke bør uttale meg om spillet jeg elsker?

Nei, og mitt lag består av Sebastian, Tommy, Vanja, Torkel og Ursula. Det er de jeg heier på. Der er der følelsene mine kommer frem. Så får det heller våge seg at de bruker noen tjuvtriks på veien. I Tippeligaen er det lov til å beine ballen opp på tribunen når en er pressa.

Hva så med boka? Kanskje dere har lyst til å vite litt om den, og hvorfor jeg liker den så godt? OK. Here it comes.

I «Den stumme jenta» blir teamet vårt sendt av gårde ut på den svenske landsbygda etter at en hel familie har blitt brutalt skutt og drept i sitt eget hjem. Det viser seg likevel etter en stund at en liten jente har klart å komme seg unna, og leteaksjonen etter henne starter. Når de til slutt finner henne, så har hun det vi kaller for en selvvalgt mutisme. Hun snakker ikke. Teamet får ikke vite av henne hvem det er som står bak nedslaktingen. Jakten på drapsmannen må gå parallelt med at de beskytter det forsvarsløse vitnet.

I «Den stumme jenta» får vi se en side hos den avskyelige psykologen Sebastian Bergman som vi ikke har sett så mye av tidligere. Ekte omtanke. Kjærlighet. Empati. Sosial intelligens. Og det er den stumme jenta som framkaller dette hos ham. Etter tre bøker med hans narsissistiske selvforherlighet og egosentriske oppførsel, så var dette et etterlengtet trekk av forfatterne. Samtidig ligger det noe grumsete under her som vi ikke klarer å få fatt i. En ulmende spenning i den grenseløse kjærligheten og oppofrelsen han plutselig viser. Litt spooky om dere forstår. Som å se Trumps første tale etter valget. Plutselig framsto han som en good-guy, men kan vi stole på det? Nei, det kan vi selvsagt ikke!

Boken er ekstremt spennende komponert. Vi jages bokstavelig talt fra sted til sted for å komme unna drapsmannen, og hver gang du tror du er trygg så har du styggen på ryggen. Dramaet som utvikler seg mellom de ulike karakterene i teamet er også til å ta og føle på, og Tommy viser seg å ha skjulte mørke sider en god amerikansk såpe-opera verdig. Jeg hoppet i stolen, og jeg tror flere med meg gjorde det samme.

Jeg skal ikke gjøre meg til latter ved å hevde at dette er et mesterstykke av en krim, men du verden så underholdende og spennende disse bøkene er. Satte meg som mål å lese en i måneden fra juli til og med november, og den siste i serien «Ikke bestått» ligger på nattbordet og venter. «Den stumme jenta» er den beste av de fire bøkene så langt, men dette er bøker du MÅ lese i rekkefølge, ellers vil du ikke skjønne bæret av de mellommenneskelige relasjonene, og de spennende karaktertrekkene som utvikler seg fra bok til bok. Anbefaler hele serien på det varmeste for deg som klarer å kose deg med ukomplisert underholdningskrim.

Min anmeldelse av de tre forrige bøkene i serien:

Mannen som ikke var morder, Dødens disippel, Fjellgraven