En blodig dans med djevelen

Det er psykt vanskelig å få til å skrive noen ord om denne krimromanen. Gard Sveens tredje krim, «Blod i dans«, er så ubeskrivelig mørk at det er hjerteskjærende vondt å lese den, og enda vanskeligere å prøve å skrive noe fornuftig om romanen uten at det virker plumpt. Gard Sveen går lenger enn noen av oss andre våger i sine skildringer av den tristessen, sorgen, det hatet og den desperasjonen som preger hovedpersonen Tommy Bergmann i hans jakt på de endelige svarene som ble liggende delvis åpne etter «Helvete åpent». Det er rått. Det er brutalt. Og … Det er grenseløst mørkt.

NB! Til mine lesere sin informasjon så er Gard Sveen etter hvert blitt en god venn og samtalepartner for meg som krimforfatter. Slik sett får dere eventuelt skrape av noen lag med euforisme dersom dere mener jeg ikke vil være i stand til å vurdere romanen som uhildet 😉

«Blod i dans» er Gard Sveens tredje krimroman om Tommy Bergmann. En hardt prøvet krimhelt ettersom forfatteren bokstavelig talt drog han etter nakkeskinnet gjennom «Helvete åpent» i forrige bok. Jeg skrev i min anmeldelse av denne boka i fjor at jeg var mektig imponert over hvor vanvittig langt Sveen gikk i å krype inn i disse mørke menneskesinnene som danner rammeverket for historien. Gard Sveen kunne med enkelthet løftet Tommy Bergmann og hans medarbeidere opp til en lysere overflate denne gangen. Krydret fortellingen med litt håp, glede og solskinn. Men, tror dere han gjør det …? NEI. Gard Sveen har tydeligvis bestemt seg for å tråkke stakkaren enda lenger ned i beksvart jord først.

Det er så vondt til tider at jeg begynner å lure på om Gard Sveen har fått en overdose av Jan Roar Leikvoll før han begynte på disse to bøkene. «Bovara» (2012)  står jo fram som en lystig romantisk komedie opp mot disse to bøkene. Går jeg for langt nå? Ja, sikkert. Det er godt ment. Jeg sa det i starten. Det er vanskelig å fortelle hva det er som er så bra med «Blod i dans» uten å skremme vekk leserne. La meg forsøke da …

Gard Sveens bøker er krim for de kresne. For de som tør og orker å kjenne på hva en kriminalhistorie faktisk gjør med sjela di. Det er ikke lettbeint og underholdende, men vanvittig uhyggelig og creepy. Sveens skildringer av psykisk syke mennesker kryper inn i hodet ditt mens du leser. Gjør deg uvel, redd, skvetten og full av angst. Veldig Keplersk, for de av dere som har lest de drøyeste bøkene til Lars Kepler. Selv rolige scener har en undertone i teksten som vibrerer og som skaper en intens følelse av uhygge. Det er ikke uten grunn at Gard Sveen vinner den ene krimprisen etter den andre. Ikke bare for brakdebuten «Den siste pilegrimen», men også for «Helvete åpent» som kom i fjor. En bok som blant annet fikk en soleklar sekser i Stavanger Aftenblad, og pris for beste oversatte krimroman i Danmark i år.

«Blod i dans» er en bok du ikke skal lese uten at du har lest «Helvete åpent» først. Min største kritikk ligger i akkurat dette. Disse to bøkene (som skiller seg voldsomt fra Den siste pilegrimen) er ikke to historier. Det er en historie, som burde vært fortalt i èn bok, ikke to. Jeg mener helt bestemt at «Helvete åpent» og «Blod i dans» heller burde vært en 600 siders murstein, enn to bøker dratt ut til 400 sider hver. Jeg mener denne boken ville blitt en norsk krimklassiker. En bauta. (Det er for øvrig her dere kan stryke noen euforismer, om dere synes jeg blir i drøyeste laget) I stedet har vi altså fått to halve historier, som gjør det svært krevende, ja nesten umulig, å lese dem adskilt fra hverandre. Det gikk ett år mellom de to bøkene for min del, og jeg hadde ikke blondines sjanse i en Trump-buss til å huske alle karakterene, hva de hadde gjort, og hvilket slektskap eller vennskap de hadde til hverandre. langt mindre huske spor og tråder fra første bok, som dukket opp i denne.

Som dere ser så har jeg ikke skrevet noe som helst om handlingen annet enn at dette er mørkt, creepy og uhyggelig. Stemningsfullt og angstskapende. Det er beksvart krim med utsøkt fingerspitzgefühl. Jeg applauderer dette, men nekter altså å si noe om handlingen. Hvorfor spør du kanskje? Jo, dersom du ennå ikke har lest «Helvete åpent» kan jeg faktisk ikke si et puck om handlingen i denne boka, uten å avsløre svært viktige ting fra den forrige. Det har jeg ikke lyst til å gjøre. I stedet har jeg et tips til deg:

Gå inn på nærmeste bokhandel. Kjøp BEGGE bøkene. Gå til en bokbinder (du finner dem på hvert gatehjørne) , og be ham lime bøkene sammen. Les deretter bøkene i en sammenhengende leseøkt. Klapp sammen boka. Bestill time hos familiepsykologen. Døyv inntrykket med en helflaske Jim Beam.

PS! Note to myself: Avbestill koseweekend med madammen  til Vilnius. Det skjer bare ikke!