Stikkord

, , , , , , , , , ,

PandoraÅ skrive thrillere handler om å spille på vår frykt. Sette oss inn i de mest skremmende situasjoner vi kan tenke oss, og dra oss gjennom et inferno av angst og naken redsel. En thrillerforfatter søker alltid dette origopunktet der leserens frykt og forfatterens ord går hånd i hånd mot avgrunnen. I Norge har vi ikke mange som behersker denne spenningssjangeren til fingerspissene, men vi har Tom Kristensen. I sin siste thriller «Pandora» gjør han akkurat det som jeg beskrev i starten. «Pandora» er en sitrende og intens thriller. Spennende fra første side, med et godt tempo og driv, men med en slutt som jeg kribler i fingrene etter å skrive om.

«You can`t always get what you want» synger Rolling Stones, og slik er det for meg med Pandora. En vanvittig spennende thriller. Å lese «Pandora» er som å springe i skogen med ei mannevond bikkje i hælene. Ikke ett lite sekunds pause på veien. Tempoet øker for hver meter. Hjertet hopper til tider nesten ut av halsgropa. Likevel … I det du leser siste side vil du kanskje føle deg snytt. Det er en intelligent, jordnær, troverdig og oppklarende avslutning. Men, jeg mener den er feil. Den står ikke i stil med det som Tom Kristensen legger opp til. Det spilles opp til et cresendo som vil blåse ut trommehinnene på deg gjennom 400 sider, men så kommer det i stedet et rolig pianostykke som feider inn i stillheten. Så kan en jo spørre seg om epilogen kanskje er en prolog …?

Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på denne thrilleren. Den er så intrikat i tematikk, spenning, action og finurlige twister at en kan ikke unngå å bli begeistret underveis. «Pandora» er en dagsaktuell terrorthriller med alle ingredienser som skal til for å skremme løsunger på oss. Vi kommer ubehagelig nært innpå ISIL og deres terroraksjoner. Et cruiseskip i Karibien blir utsatt for et utspekulert Anthrax-angrep (miltbrann) fra en kvinnelig passasjer, og jeg merker allerede der at jeg er hektet. Angrepet er svært troverdig. Antagonisten er akkurat så iskald og kynisk som hun må være. Bakmennene opererer på en måte som virker sannsynlig. Amerikanske agenter går hensynsløst fram for å stanse terroren, og i kjølvannet av alt dette ligger det uskyldige mennesker som må lide skjebner vi bare kan ane rekkevidden av.

Romanen har i tillegg et personlig drama som både interesserer og engasjerer. Hovedpersonen Omar er en ung homofil muslim i en familie av ytterliggående konservative islamister. En indre spenning der Omar drives fra skanse til skanse mellom lojaliteten til sine nærmeste, og troen på et sekulært samfunn der liberale muslimer lever i pakt med vestlige verdier. Han slites mellom to ytterpoler der faren mistenkes for å være «Oksen», ISILs finansielle bakmann, og kjæresten John som er CIA-agent, og som har vervet ham som dobbeltagent. I dette spillet blir Omar liten. Fryktelig liten … Og rundt ham veves nettet av nye terroraksjoner som kan kobles mot familien hans, og et stadig økende press fra hans kontakter i CIA.

Det som kjennetegner Tom Kristensens thrillere er kombinasjonen av det virkelighetsnære og troverdige på den ene siden, og enkeltmenneskers skjebne som brikker i store maktspill på den andre. Dette kommer kanskje enda sterkere til uttrykk i «Pandora». Det høye tempoet er til stede i form av svært korte kapitler og hurtige sceneskift. Spenningen ligger i hovedpersonenes umulige valg og ekstreme dilemmaer. Som leser vet vi hele tiden at det vil gå galt, og det gjør det gang på gang. Det er en nedadgående spiral, som må kulminere i en katastrofe for de involverte. Så kan vi, som sagt, diskutere til morgenen gryr om slutten var et riktig valg. Jeg mener nei, men jeg sitter ikke på fasiten. For alt jeg vet kan Tom Kristensen ha en klar baktanke med å gjøre det akkurat slik. Det gjenstår å se. Enn så lenge velger jeg å applaudere spenningens mester for nok en halsbrekkende thriller. I norsk målestokk er ingen i nærheten av Kristensen innen denne sjangeren.