Brenne brenner fremdelses!

Det er åtte år siden Chris Tvedt skrev «Skjellig grunn til mistanke«. Tredje bok i serien om advokat Mikael Brenne. En serie jeg har fått mer og mer sansen for. Nå i høst er han aktuell med sin sjette Brenne-krim, «Den som forvolder en annens død». I «Skjellig grunn til mistanke» bruker Tvedt en anelse mer tid på å gjøre storyen spennende enn han gjorde i sine to første bøker, og en stund fryktet jeg at dette var en langt svakere bok. Men … siste halvdel av romanen lukter det rett og slett svidd av.  Ingen børner kraftigere enn Tvedt når han legger inn sjettegiret.

Som sagt. Jeg er fan av Mikael Brenne-serien, og jeg vil anbefale alle som liker god norsk krim om å finne fram til Chris Tvedt. Han skriver bedre enn de fleste av oss andre. Han har en advokat-karakter som går utenpå det meste jeg har lest av advokat-krim. Han behersker spenningsscener og spenningskurver like godt som Nesbø og Kepler, og han er vågal. Tvedt tør å ta skrittet helt ut der vi andre krimforfattere har en tendens til å nøle, eller holde igjen litt.

Hans to første i serien «Rimelig tvil» og «Fare for gjentakelse» er så spennende at de burde komme med en helseadvarsel. Denne tredje boken er det samme, men det tar litt lenger tid før historien setter seg, og tempoet skrus opp. Noe av grunnen til det er at han starter med en litt tam etterforskning etter en advokatvenns selvmord, for så å fokusere på en tidligere klient som hans assistent, Synne må ta seg av. Deretter hopper han enda en gang over til en sak som Synne vil han skal se på om en ung gutt som har forgrepet seg på andre og mindre gutter, der hun ikke klarer å finne gutten. Han har gått under jorden kan det virke som.

Vi har altså tre ulike saker som alle startes i løpet av de første 150 sidene. I seg selv spennende nok, men de kommer ikke skikkelig i gang. I tillegg handler det veldig mye om Mikaels kjærlighetsliv, og traumene etter at samboeren hans Kari, har forlatt ham. Dette gjør at vi føler oss litt snytt i starten av boka. Mye som skjer, men lite av spesiell interesse. Men … SÅ SMELLER DET! Og da, smeller det ikke bare en gang, men både to og tre ganger. Det var så ille at jeg fikk hikke mens jeg leste (Kan ha sammenheng med en litt sen kvelds også, men men …) Tempoet skrus opp fra krabbegir til Formel 1, og det er ikke ofte jeg får lov til å bruke klisjeen om at jeg «gisper i stolen», men denne gangen var det akkurat det som skjedde. (Strengt tatt en solstol siden jeg befinner meg i Spania under palmene, men det er flisespikking).

Jeg kommer ikke til å fortelle hva som skjer her. Det ville være å ødelegge sjokket du får som leser, men jeg ber deg altså å holde ut. Bær over med en litt treg og forvirrende innledning, for dette blir så utrolig bra etter hvert. I tillegg får vi et dypdykk inn i mennesket Mikael Brenne som gjør så inderlig vondt. Chris Tvedt gjør ikke livet enkelt for sin krimhelt for å si det slik, men når han først sender ham ut på randen av stupet, på kanten av hva et menneske kan tåle, så gjør han det med en misunnelsesverdig troverdighet.

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg at jeg må inn i min egen krimroman som jeg jobber med, og tørre å ta Viljar og Lotte enda ett skritt nærmere avgrunnen. La det bli akkurat så hjerteskjærende vondt som det faktisk er. Ikke holde tilbake. ikke pyse ut. Det er når jeg leser Chris Tvedt sine krimromaner at jeg forstår at jeg fremdeles har mye å lære. Tusen takk!

Min anmeldelse av Bok 2 i serien om Mikael Brenne finner du HER