Et karakterjag uten sidestykke

Hjorth & Rosenfeldt har klart det som mange av oss seriekrimforfattere strekker oss etter i våre bøker. Å skape karakterer som utvikler seg videre fra bok til bok, slik at spenningen ligger like mye i hva som skjer med våre helter, som i selve krimgåten. Deres tredje bok «Fjellgraven» er et strålende eksempel på dette. Selve krimhistorien er egentlig ikke spesielt drivende, men det personlige dramaet mellom Sebastian, Ulrika, Vanja, Torkel og Billy. Det er en neglebiter av de helt sjeldne.

Jeg kaller det «karakterjag», altså at karakterene jages fra skanse til skanse. Deres liv, gleder, sorger og traumer tar hovedrollen i boka. Mysteriet, krimgåten og løsningen kommer i bakgrunnen. I «Fjellgraven» er dette like tydelig som skamrødmen hos en FRP-delegat på en miljøkonferanse. Engasjementet mitt for å finne ut hvem de seks nedgravde likene i den svenske fjellheimen var, sank i takt med Sebastian Bergmans begeistring for langstrakte vidder og kummerlige fjellhytter. Med andre ord et svalestup.

Krimgåten er helt OK den, og bihistorien fra Stockholm fungerer også helt greit. Det er ikke noe å utsette på verken plott eller spenning, men for hver lille lesestund jeg hadde med denne tredje romanen om Sebastian Bergman (Jeg skal lese en i måneden frem til November) så falt min interesse for mysteriet mer og mer.

Samtidig skjer det forunderlige at spenningen likevel øker for hver side. Det er det vanvittige som skjer rundt Vanjas far, Sebastians desperate kaving for å skjule sin store hemmelighet, Ulrikas søken etter å finne seg selv etter skilsmissen, Billys vaklende samboerskap og Torkels frustrerte avstandsforelskelse. La oss kalle det «Hotel Cæsar-syndromet». Hva skjer i neste episode av … Med andre ord, det billigste trikset i boka. Så kan en jo saktens spørre seg om ikke en durkdreven bokblogger som meg burde gjennomskue dette, og gi bøkene det glatte lag?

Er det fordi jeg er blitt litt bløt på mine eldre dager, at jeg kravler meg gjennom denne serien? Har jeg fått for mange soft-spots? Vi snakker tross alt om kjærlighetskliss, pappasamvær, ekteskapelige problemer, utroskap, sexavhengighet og forbudte følelser … Nå mangler vi bare en skaphomo med nybrunet sommerkropp som våkner opp fra koma som sin egen onde tvilling.

Vel … Dette trenger en forklaring. Vi snakker om balansen mellom det vi kaller indre og ytre spenning her. Den indre spenningen er det som skjer med et menneske på innsiden når det utsettes for påkjenninger, mens den ytre spenningen er selve dramaet og handlingen. Det som faktisk skjer. Hjorth & Rosenfeldt klarer denne balansegangen utrolig godt. De beholder nok av den indre spenningen, til at vi drives til vanvidd av den ytre. Capice?

Sebastian Bergman er for eksempel en drittsekk av de helt sjeldne. Noen vil sågar påstå han er en sosiopat. Likevel klarer forfatterne å gi oss nok av det indre sjelslivet hans til at vi lar oss forbarme oss over denne fortapte kriminalpsykologen. Vi godtar (selv om vi blir rasende) hans utrolige krumspring der han gladelig tråkker på andres liv for å forherlige sitt eget. Det er kontrastene i karakteren som gjør at dette skjer.

Så har vi altså det jeg snakket om i begynnelsen. Karakterenes indre anliggender og samspillet mellom dem, blir en større spenningsfaktor enn selve krimmysteriet. Å få til det er en drøm, for da engasjeres leseren til tross for at ikke hver eneste historie (bok) er like god. Et godt eksempel er hva som skjedde med meg fem minutter etter at jeg hadde lest «Fjellgraven». Jeg gikk inn i stua midt på natta, skrudde på lyset, og måtte lese de tjue første sidene av neste bok. Jeg ville ikke fått sove den natta uten å gjøre det. Ikke for å få vite hva neste krimgåte var, men for å få svaret på hvordan det gikk med en av karakterene. Da har du klart det ultimate som forfatter av en spenningsserie. Når siste side leses, er det nesten som vi hører baksiden av omslaget rope ut:

Hva skjer i neste episode …?