Et stille skrik fra Fossum

«Hviskeren» av Karin Fossum. Mange mener dette er den sterkeste Sejer-romanen hun har skrevet. Det kastes seksere på terningen oftere enn Donald Trump slenger ut fornærmelser. En stilistisk krimroman. Et dyptpløyende psykologisk drama. En urovekkende historie. En menneskeskjebne som griper fatt i leseren, og som berører deg for alltid. Ja, jeg har sett alt dette stå skrevet. Kvaliteten er av meget høy klasse, om det er det ingen tvil. Men, er det spennende lesing for en som liker krim? Nei, det er det etter min mening ikke.

Som sagt. Jeg har ingen problemer med å se kvaliteten i denne romanen. Karin Fossum skriver sterkt, opprivende og imponerende godt. Det er flinkis-krim slik bare hun klarer. «Hviskeren» står som en påle i hennes forfatterskap, og jeg er ikke i tvil om at det er en av de bøkene hun vil bli husket for i ettertiden. Jeg er oppriktig glad jeg leste den, men for meg personlig ble dette en ganske kjedelig og langdryg affære.

Boken har bare tre spenningspunkt. Hva er det Ragna Riegel, som sitter fengslet, har gjort? Hvorfor har hun gjort det? og … Med hennes personlighetsforstyrrelse, hva er virkelighet og hva er fantasi? Det er dette alt kretser rundt. Vi får Ragna Riegels historie fortalt helt fra de første tegnene på at noe er galt kommer, og fram til det grufulle skjer. Fortalt av henne selv til Konrad Sejer i avhør. I ørsmå glimt får vi innsyn i Sejers tanker, men dette er «Hviskerens» historie, og det er fra hennes forvridde hjerne vi blir fortalt «sannheten».

Dette er med andre ord en krimhistorie fortalt med en upålitelig fortellerstemme. Ragnas versjon er en skrudd versjon av hva som egentlig skjer. Eller er den egentlig det? Kanskje det er dette som er sannheten, men at alle normale mennesker rundt henne mistror og misforstår? Konrad Sejer inkludert. «Du får svaret på siste side«, fortalte min kone meg. Nei, det gjør du ikke. Du får, slik jeg ser det, i alt fire ulike mulige løsninger. Eller tolkninger på løsninger om du vil. Vi får en åpen slutt, som mange av ubegripelige grunner elsker.

«Så deilig at en må tenke seg til hva som egentlig skjedde«, sa en av anmelderne. Nei, det er det ikke. I en krimroman vil jeg ha svar. Og med det sagt så sitter jeg vel i tidenes største glasshus. Slutten i min egen roman «Maestro» bærer vel preg av en del usikkerhet rundt hva det var som egentlig skjedde. (Svaret kommer i «Hjerteknuser»).

Jeg har vel sagt det flere ganger, og jeg gjentar sikkert meg selv til det kjedsommelige. Karin Fossums bøker fra og med hun skrev «Elskede Poona» og fram til nå, har i beste fall kun vært interessante for meg. De oppleves ikke som underholdende krimromaner, men som seriøs og litt traust litteratur. Karin Fossum anno 2016 er glitrende krim for de som egentlig ikke er så glad i krim. De som synes den sjangeren har en tendens til å bli uviktig og grunn. At krimlitteraturen ikke sier noe viktig om samfunnet og om mennesket. Min anbefaling går derfor til dere. Om dere unngår krimhylla av den grunn, så anbefaler jeg en dose 2000-talls Fossum. DU vil ikke bli skuffet, i motsetning til meg …

Raskt oppsummert: Strålende skrevet. Glitrende litteratur. Viktig bok om menneskeskjebner og psykisk helse. Søvndyssende hverdagsfortelling fra et grått liv. Åpen slutt som du må tolke selv.

Her er noen bloggere som ELSKER boken, bare så det er sagt:

Utklipp av anmeldelser fra aviser på Forlagsliv (Cappelen Damm)

Glitrende anmeldelse fra Artemisias Verden

Tine Sundal er begeistret

Bjørnebok mener Hviskeren er en juvel

Ann Christin Berg ble betatt av Ragna Riegel