Boka om hvem som helst?

boka-om-baltimorefamilien«Boka om Baltimorefamilien» er Jöel Dickers første roman etter verdenssuksessen med «Sannheten om Harry Quebert-saken». En bok som jeg fremdeles ser på som topp 3 av alt jeg har lest av krim. Denne romanen derimot … Den fikk jeg aldri grepet om. Jeg slet meg gjennom den med mye sukking og stønning underveis. Absolutt ingen krim, men en skjønnlitterær historie om en familie og en tragedie som rammet dem.

Det er forunderlig dette med bøker. Av og til elsker vi dem, mens andre ganger kan samme forfatter komme opp med noe som ikke treffer oss i det hele tatt. For meg ble «Boka om Baltimorefamilien» et mageplask av de helt sjeldne. Magien fra forrige bok var blåst bort. Ikke en eneste gang på de nesten 500 sidene tenkte jeg at dette var spennende. For det meste var det bare forvirrende og frustrerende.

Så er det engang slik at min opplevelse ikke nødvendigvis er sannheten. Når jeg opplever forfatterens stemme som grenseløst naiv og full av pinligheter, så kan det like gjerne være forfatteren som gir oss hovedpersonens naivitet på et sølvfat. Det er jo hans tanker som barn og ungdom vi får servert. Det kan altså være et litterært grep. Men, det kan også være en forfatter som har mistet grepet fullstendig. Jeg håper på det første, og frykter for det siste.

Nå skal det også sies at jeg er krimblogger og krimforfatter. Jeg er svært ensporet, og har både tunnelsyn og skylapper når det kommer til all annen litteratur. For meg så er ordinær skjønnlitteratur kjedelig. Det sier mer om meg enn om litteraturen, for å si det slik. Jeg er utdannet nok til å forstå at jeg tar feil.

Mens Dickers første roman var en fantastisk oppslukende krimbok som jeg elsket, så er denne boka en langt mer alvorlig og dyptgripende historie om en familie i forfall, hemmeligheter, sjalusi og prisen en må betale for rikdom og berømmelse. Det er en bok om fasader og fasadefall. En bok om svulstige drømmer og tapet av disse. En bok om kjærlighet, familiebånd, vennskap, hat og misunnelse. Ser vi slik på det så fortjener den så absolutt både høye terningkast og mange lesere. Men for meg som er på jakt etter spenning og mystikk, så blir dette veldig tamt og langdrygt.

Det som likevel burde være allment er det som handler om språk og struktur. Jeg nevnte at språket var svært naivt. Det er det, men vi kan plusse på karakterenes tanker og handlinger også. De er så kvalmende snille, oppofrende og omtenksomme at jeg gremmes gjennom bokens første 300 sider. Til tider er tankereferat og dialoger direkte pinlige i sin naivitet. Det er en bok om engler. Ikke mennesker. Så endrer det seg riktignok mot slutten, men de siste 100 sidene fungerer mer som en evigvarende forsvarstale. En oppsummering om alt som likevel viste seg å være galt i den fantastiske Baltimorefamilien.

Strukturen er en annen ting som gjør boken til en prøvelse. Det hoppes i hytt og pine mellom nåtid og et utall hendelser i fortid. Frem og tilbake hele veien. Aldri i livet om en leser vil klare å holde på den tidsriktige røde tråden. Vi er i 2010, så er vi i 2012, i 1994, 2001 og tilbake til 2012, så 1968, 1994 igjen, plutselig 1999, 2010, og så 2003 … Ja, jeg trenger vel ikke se mer. Det er et kaos av en annen verden å holde styr på handlingsrekken i denne boka. Hele veien kretser det rundt en tragedie som skal skje i 2004. En tragedie jeg ikke klarer å tro på dessverre. Den blir for enkel og dum den også. Oppegående og intelligente studenter handler ikke slik disse guttene gjør.

Så har vi en stor logisk brist som irriterer. Boka har samme hovedperson som i Sannheten om Harry Quebert-saken. Men det finnes ikke ett eneste likhetstrekk mellom den hysteriske og spinnville mammaen han har i første bok, og den sindige og kjærlige grå musa vi møter i denne. Marcus Goldman har rett og slett byttet mor mellom de to bøkene. Merkelig …

En siste ting. Jeg sliter med at tankereferater og synsvinkel skifter fra avsnitt til avsnitt i samme kapittel. Ofte er jeg langt inne i en ny synsvinkel før jeg skjønner at jeg tror det er feil person som tenker. Det allvitende er noe annet. Hovedpersonen er forfatteren av boka, og vi følger hans barne og ungdomstid,  men av en eller annen grunn vet han alt kamerater og familie tenker, gjør og sier når han selv ikke er til stede. En elitist vil sikkert høvle meg ned og påstå at dette bare underbygger faktum, at dette egentlig er en bok om en bok, og at det er den oppdiktede boka som forfatteren i boka skriver, som vi leser … He he 🙂 tok dere den?

Uansett om dette er glitrende litteratur (og det kan det godt være) eller en tragisk oppfølger til en strålende krimroman, så er enden på visa at jeg skal gjøre opp min egen mening om den. Det ligger vel i kortene at det ikke var en av de jeg setter fremst i bokhylla. Til det gav den meg for lite. Samtidig er jeg ikke fremmed for at selve historien om Baltimorefamilien fenget meg litt. Det var en bok til ettertanke, og den sier mye om hvor galt det kan gå når det meste i livet bygges på fasader og løgn. Jeg har ikke gitt opp Jöel Dicker, men jeg håper han har tenkt å vende tilbake til min enkle verden. Krimverdenen.

Les gjerne min euforiske hyllest til «Sannheten om Harry Quebert-saken»

2 comments

Add Yours
  1. Sissel Kvamme

    Det var interessant. Jeg likte Baltimorefamilien bedre enn Harry Quebert saken. Jeg syns forfatteren brukte «dette kan jeg ikke snakke om og hvis du tvinger meg blir jeg helt hysterisk» som dramatisk motor ikke bare i for mange situasjoner men for flertallet av personene i Harry Quebert. For meg blir det ikke troverdig at alle er sånn. I Baltimorefamilien bruker han også kategoriske hemmeligheter og misforståelser som devise, men mens jeg leste den hadde jeg nok lavere forventninger til krimhistorien.

    For jeg syns ikke Harry Quebert er en ekte krimroman heller. Den boken jeg har likt best i 2016 er uten tvil Landays Til Jacobs forsvar, med ArangosThe Truth and Other Lies på god andreplass. Men ingen slår Karin Fossum.

    Så det er som du sier, folk liker forskjellige ting.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s