Er det ikke deilig å ha noen å hate…?

Dødens disippelSebastian Bergman … Bare navnet får meg til å trekke på smilebåndet. Har vi noen gang sett maken til antihelt i nordisk krim? Jeg tror ikke det. Fyren er så motbydelig narsissistisk at det det er fascinerende. Den sex-avhengige kriminalpsykologen er oppskriften på en drittsekk, og i andre bok i serien, Dødens disippel, tipper det nesten over. Det han faktisk får seg selv til å gjøre i denne boka er så avskyelig og smålig, at vår sympati med den skakkjørte helten er farlig nær ved å ryke for godt. Men, jeg sier som Raga rockers… Er det ikke deilig å ha noen å hate …?

Jeg burde ikke bli overrasket. vi snakker tross alt om en av forfatterne som gav oss Saga Norèn i «Broen». Vi får servert karakterer som utfordrer vår tankegang og våre grenser. Hvor mye kan de si og gjøre uten at vi skyver dem fra oss? Er det ikke en sårhet i den stakkerslige Sebastian Bergman som gjør at vi holder fast ved ham selv når han gjør de mest nedrige ting. Som for eksempel å stalke sin egen datter døgnkontinuerlig, og forsøke å korrumpere hennes gode stefar slik at han selv kan komme i et bedre lys ovenfor datteren. Vi er voksne. Vi gjør ikke slikt. Det er sykt, og det er ondskapsfullt. Men, vi holder fast, og ber på våre knær om at han ikke må bli avslørt av Trolle Hermansen eller noen andre. Det ville blitt så flaut at jeg vet ikke om jeg hadde orket å lese.

Ser dere hva som skjer nå …? Den litterære karakteren Sebastian Bergman skaper følelser hos meg som leser. Irritasjon. Redsel. Spenning. Sinne. En flau smak i munnen på hver eneste side. Det er gjerne forskjellen på en god og en dårlig krimforfatter. Evnen til å skape karakterer som lever i oss og sammen med oss. Karakterer vi bryr oss om. karakterer vi er villige til å hylle, eller tilgi. Jeg vet veldig godt hvor vanskelig det er å skape denne illusjonen. Gjøre den så ekte at karakterene blir levende. Hjort & Rosenfeldt gjør en strålende jobb med Sebastian Bergman i så måte. Vi elsker ham, men hater det han får seg til å gjøre. Hadde jeg kjent ham personlig ville jeg gitt ham en på trynet, og så gitt ham en utstrakt hånd etterpå.

I Dødens disippel, som er bok nummer to i serien, møter Sebastian Bergman mildt sagt seg selv i døra. Jeg vil ikke røpe hemmeligheten som skjuler seg bak de grusomme drapene på enslige kvinner i Stockholm i denne boka, men kan vel si såpass som at de har en tilknytning til den tidligere seriedrapsmannen Edward Hindle, som sitter fengslet for sine drap. det var sebastian og teamet hans som løste saken den gangen tilbake på 90-tallet, og derfor blir han hentet inn igjen som eksperthjelp denne gangen også. Tilknytningen mellom Hindle og Bergman skal imidlertid vise seg å være langt verre enn de først trodde. Men, hvordan kan noen på utsiden av muren kopiere Hindles drap slik til punkt og prikke som det denne copycaten gjør?

La det være sagt med en eneste gang. det eneste som er mer creepy enn Sebastian Bergman i denne boka er nettopp Edward Hindle. En sjuk sjuk sjuk sjuk psykopat … Ah … Får gåsehud på overarmene mens jeg sitter og skriver faktisk. Vi snakker en nutcase helt oppe i klassen med Hannibal Lecter her. Klisjè …? Ja, men det er like ekkelt likevel. La oss si du har møtt en sulten løve i jungelen. Det var naturlig nok noe som skremte vannlatingen av deg. Ville det vært mindre skummelt å møte en vill tiger neste dag? Nei, det er ikke slik at skumle ting bare er skumle første gang vi møter dem. Og Hindle er en Lecter, muligens med en anelse mer balansert kosthold.

Dødens disippel er kjempespennende. I starten på grunn av Sebastian Bergmans fornedrelser. I midten på grunn av gåten og mysteriet. På slutten på grunn av Edward Hindle. Det holder i massevis. Jeg er Bergman-frelst. Fy faen for en drittsekk du er Sebastian. Jeg elsker deg!

5 comments

Add Yours
  1. Tine

    Å jeg som trodde det skulle handle om favorittcd`en min 🙂 Enig med deg at Sebastian er ufyselig i de første bøkene, dessverre blir han stueren han også, så det er bare til å nyte det.

    Lik

  2. Mine beste tips til PÅSKEKRIM | Bokbloggeir

    […] Historien er vevd sammen av to tråder. En rekke drap på kvinner i Stockholm, som alle etter hvert viser seg å ha en tilknytning til Sebastian Bergmann. samtidig følges tråden fra bok 1 videre der Bergmann gjør alt han kan for å ødelegge forholdet mellom hans datter og hennes stefar, for på den måten å komme nærmere datteren. LES MIN ANMELDELSE HER […]

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s