Stikkord

, , , , , , ,

KalypsoIngenting gleder meg mer enn å se forfatterskap som utvikler seg i riktig retning. Forfattere som er i stand til å ta det hele ett skritt lenger enn det de gjorde sist. Derfor har jeg kost meg skikkelig med Ingar Johnsruds andre kriminalroman «Kalypso«. Karakterene er skarpere, handlingen litt mindre kaotisk, og kriminalgåten hakket mer troverdig. Ett ekstra øye på terningen fra meg til krim-Norges blodigste forfatternavn.

Å lese tidligere VG-journalist Ingar Johnsruds krimbøker er svært krevende. Bøkene hans er usedvanlig detaljerte når det kommer til vold og død. Han er til tider både bestialsk og morbid i sine skildringer. Dette er rett og slett ingen krim for de som ikke tåler en støyt. I tillegg er drapsgåtene svært komplekse med mange tråder og karakterer som svirrer rundt hverandre i både nåtid og fortid. Så kan du toppe det hele med drøye konspirasjoner, korrupsjon, og mennesker med skjulte agendaer og mange hemmeligheter. En må være våken, opplagt og på vakt mens en leser for å få utbytte av bøkene.

I sin første krim «Wienerbrorskapet» var det etter min mening for mye som ikke hang sammen, for mye spekulativ vold, blod og gørr, og for mange usannsynlige konspirasjoner. Jeg var ikke alene om å påpeke dette, men vi var i mindretall. Romanen ble bejublet av en rekke anmeldere, og er blitt en internasjonal suksess. Over 20 land så langt har gitt ut, eller har planer om å gi ut «Wienerbrorskapet». Oppfølgeren «Kalypso» har de samme to protagonistene i politietterforskerne «Fredrik Beier» og «Kafa Iqbal», men det er likevel en tydelig forskjell:

I «Kalypso» føler jeg det nesten som om jeg møter de to etterforskerne for første gang. Deres liv, sorger, traumer og karaktertrekk hamres inn i meg som leser fra første side. Ingar Johnsrud har gjort en glitrende jobb i utviklingen av disse to fra første til andre bok. Jeg tok meg selv i å stanse lesingen flere ganger de første hundre sidene for å applaudere forfatteren (til andre badegjesters store forundring). Når det er sagt, så er det ikke mye håp, lys og glede å spore hos disse to. De befinner seg i de mørkeste skyggene et menneske kan klare å eksistere i uten å miste forstanden. «Kalypso» er en beksvart thriller i et vintertungt Oslo. Om du tror Harry Hole har sine mørke sider, så har du ikke møtt Fredrik Beier. Beier får Harry H til å ligne på en euforisk Jan Fredrik Karlsen. Kafa Iqbal er kanskje en anelse lettere, men også hun har sett for mye av Helvetes forgård. I de lyseste partiene av boka er hun i beste fall mutt og innesluttet.

Så har vi volden da … Jeg var, og er fremdeles, kritisk til den utstrakte bruken av dette virkemiddelet. Det gjelder ikke bare Johnsrud. Vi ser det samme hos forfattere som Lars Kepler og Jørgen Brekke. I «Wienerbrorskapet» var det unødvendig mye graps etter min mening. Det er ikke stort bedre i «Kalypso», men denne gangen er den ekstreme volden en slags stemningsmarkør som kan forsvares. Når en først skal skrive noe så svart og uhyggelig som dette, er det faktisk på sin plass å bruke de sterkeste virkemidlene i boka. Romantisering ville blitt kunstig og platt. «Kalypso» grenser til det jeg vil kalle naturalistisk krim. De som kjenner den klassiske litterære sjangeren «Naturalismen» vil forstå hva jeg mener. Det er mørkt. Det er vondt. Det er håpløst. Og det dveles ved alt det hjerteskjærende vonde. Forfatteren bruker tid og plass på å utbrodere hver minste detalj.

Som dere forstår er ikke «Kalypso» for glad-krim å regne. Har du mage til å tåle det, synes jeg likevel du bør gi Johnsrud en sjanse. Han skriver nemlig strålende. I enkelte partier grenser det til å være både poetisk og litterært. Mørke, men likevel nydelige, skildringer. Et dypdykk inn i de mørkeste avkrokene av sinnet vårt. En skremmende krim-gåte, og tilstrekkelig mange spennende scener der du sitter med hjerte i halsen. Jeg er ikke i tvil om at dette er både trendy, og at det kommer til å selge som hakka møkk. Det er etter hvert mange krimforfattere i Norge som har valgt å bevege seg inn i skyggen av Nordic Noir. Ta det hele enda litt lenger. Gjøre det enda mer dystert. Gard Sveen er en av dem, men vi ser noe av det samme også hos Eystein Hanssen, Samuel Bjørk og Sidsel Dalen. Koloritten er blitt merkbart dystrere.

Jeg sier ikke så mye om handlingen her. Det er rett og slett litt for komplekst til at et sammendrag vil yte romanen rettferdighet. Det jeg kan si er at «Kalypso» henger nøye sammen med «Wienerbrorskapet». Det er en oppfølger i ordets rette forstand. Det hele starter med at Fredrik Beier våkner etter et selvfordsforsøk han ikke husker noe av selv. Dernest går handlingen videre med et lik som blir funnet i et hus på Bygdøy, og et annet i en kum ved et fabrikkområde. Problemet er at de to likene begge indentifiseres som samme person.

Ingenting er slik du tror det er. Menneskene har ikke bare doble lag av hemmeligheter, men gjerne triple lag. Johnsrud maner oss gjennom den ene twisten etter den andre, og denne gangen tror vi faktisk på det som skjer. Det er en nødvendighet. Så får det heller våge seg at jeg egentlig er litt for tynnhudet for krim som dette.

Boken lanseres på Aschehoug Forlag 15.august.