Glitrende svensk krim

Hans Rosenfeldt og Michael Hjorth har skrevet fem bøker på fem år om Kriminalpsykolog Sebastian Bergman. I vinter bestemte jeg meg for å gyve løs på denne serien i løpet av 2016, og jeg angrer ikke. Grunnen til at min nysgjerrighet på denne serien har vokst på meg de siste årene er at Rosenfeldt tross alt er manusforfatteren av TV-serien «Broen». Uten sidestykke den serien som har inspirert meg mest i min egen skriving. Elsker twistene og de uventede vendingene. Første bok i Bergman-serien, Mannen som ikke var morder, holder nesten samme nivå.

Ja, jeg sier nesten … For det er en del skjønnhetsfeil her og der, og jeg blir ikke like grundig lurt som jeg blir i «Broen». Men det som virkelig lokket meg til å begynne på serien var jo de fantastiske karakterene som «Broen» byr på, og jeg var spent på om Rosenfeldt og kompisen Hjorth hadde klart det samme i bokform. Vel … Det er bare å bøye seg i støvet til en nyser. Grattis grabbar! Det här var värklegen roligt 🙂

Det jeg liker er hvordan forfatterne mikser en combo av skarpe karakterer med en scenisk fremstilling av dramaet. Det svenske litt dystre, humørløse og mystiske med en lett touch av typisk amerikansk kriminalpsykologi fra serier som for eksempel Criminal Minds (Ja, jeg snakker selvsagt sesong 1, ikke sesong 8). Et team av etterforskere som utfyller hverandre med sine helt spesielle egenskaper. Et indre drama av konflikt, og en herlig balanse mellom solokjør og teamarbeid.

Sebastian Bergman er den selvsagte helten. Kriminalpsykologen som aldri er helt enig med sine kollegaer, og som litt motvillig snubler seg fram til en løsning ingen andre ser. Han er en egenrådig drittsekk, med karaktertrekk som heller mot langt fremskredet narsissisme. Han er sex-avhengig, og går ikke av veien for å ligge med hva som helst når som helst, så lenge det gjør nytten. En klassisk anti-helt med andre ord. Vi elsker ham, og hater ham. Så enkelt er det. En glitrende intelligens i et forsoffent sinn.

I denne første boken i serien er han i utgangspunktet ikke en del av etterforskningsteamet som skal finne 16 åringen Rogers drapsmann. Han befinner seg tilfeldigvis i nærheten av begivenhetenes sentrum ettersom han driver og rydder ut av huset til sin avdøde mor. En mor han ikke har hatt kontakt med på 30 år. Teamet som blir sendt til Västerås viser seg å være Sebastians tidligere arbeidsgiver og kollegaer. Bergman ønsker ikke å hjelpe til i etterforskningen, men bruker det likevel som en nøkkel for å kunne smyge til seg opplysninger om et privat mysterium. Motvillig ser han seg nødt til å jobbe med de andre i jakten på morderen, for å kunne oppnå sitt egentlige egosentriske mål. På veien dukker det opp en del damer i etterforskningen som lar seg sjarmere … Mot alle politietiske retningslinjer forsyner Sebastian Bergman seg grådig av fatet.

Gutten som er drept viser seg å ha et helt annet liv enn det vi som lesere, og som politiet, først tror. Og hemmelighetene i lille Västerås viser seg å være mange, og skjuler seg på de mest utenkelige steder. Dette er en lag-på-lag krimgåte der vi gjennom etterforskningen tålmodig må skrelle av alle lagene for å kunne se hva som befinner seg underst. Ting er aldri helt slik vi tror. Det finnes alltid en ny vri, et ekstra lag, som forkludrer bildet.

Det vil si … Jeg avslørte både drapsmann, motiv og hjelpere for tidlig. Det ble litt for opplagt, og litt for lett lett å se hele sammenhengen, for en godt trent krimleser. Jeg løste også Sebastian Bergmanns personlige gåte da jeg var omtrent halvveis i boka. En kan gjerne si at dette er svakheter, men jeg hadde mye moro og spenning av å lese likevel. Jeg visste jo ikke om jeg hadde rett.

Et annet trekk som jeg kunne tenkt meg at forfatterne hadde gjort noe med er bruken av synsvinkler. Det er svært forstyrrende når forfatteren skifter synsvinkel gjentatte ganger i samme scene, og vi som lesere liksom hopper fra hjerne til hjerne for å få vite hva alle tenker. Dette skaper en disharmoni i både tekst og dramaturgi, og vi mister en god del av mystikken. Det skal bli spennende å se om forfatterkompisene har gjort noe med det når jeg gyver løs på neste bok «Dødens disippel» i August.

Til å være deres debut som krimromanforfattere må jeg si at de har lykkes svært godt, og etter min mening mye bedre enn både Kepler gjorde med «Hypnotisøren» og Cilla & Rolf Börjlind gjorde med «Springflo» (den serien går visst på NRK om dagen har jeg hørt) Dette var et vellykket krimprosjekt dersom vi ser på første roman i kvintetten. Gleder meg til å se Sebastian Bergman slippe egoet sitt løs på neste krimgåte.