Dakota død

Dakota rødDet er litt trist å måtte si det, men Lene Lauritsen Kjølners tredje bok om privatdetektiv Olivia Henriksen ble en gedigen nedtur for meg. Jeg har likt hennes to første bøker i serien veldig godt, og jublet da hun vant «Nytt blod-prisen» for «Høyt henger de». I «Hvorfor spurte de ikke Evensen» som kom i fjor har hun tatt solide grep, og løftet seg flere hakk … Det er derfor med undring jeg registrerer at tredje bok, «Dakota rød» ender med et skikkelig mageplask.

Av og til kan det være fryktelig vanskelig å være bokblogger. Noen forfattere er så sympatiske og herlige mennesker, at det kjennes vondt å ikke kunne skryte av bøkene deres. Lene Lauritsen Kjølner er en av disse. Maken til sprudlende og generøs dame skal du lete lenge etter. Jeg står først i køen til å unne henne all den suksessen hun har oppnådd, og det står respekt av at hun har skapt en helt ny sjanger innen norsk krim. Samtidig må jeg være ærlig, og denne gangen falt hennes krimroman fullstendig gjennom på alt for mange områder. I likhet med at jeg skrøt av hennes to første, må jeg kritisere denne.

Jeg vet ikke hva Lene og hennes redaktør hos Vigmostad & Bjørke har tenkt. Kanskje ble det for fristende å please segmentet av kvinnelige lesere som egentlig ikke liker krim, men som aller helst leser ukeblader? Det er viktig å treffe sin målgruppe. En skriver for sine lesere. Men, her har Kjølner gjort grep som gjør at hun mister veldig mange av oss som er dedikerte krim-lesere, og jeg kan (dessverre) garantere omtrent hundre prosent av hennes mannlige lesere.

«Dakota rød» er ingen spenningsroman. Den er faktisk på grensen til å bli en feature-artikkel i et interiørmagasin. Side opp og side ned med beskrivelser av hus, hjem, arkitektur, rom, tapeter, farger, nipsgjenstander og rustikke detaljer. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne mens jeg leste. Når en krimscene mot slutten av en kriminalroman består av to sider interiørdetaljer og en halv side dialog med et mulig vitne (som viste seg å ikke ha sett noe spesielt likevel), da er det noe som har gått fullstendig galt etter min mening. Her burde Kjølner fått mye mer motstand fra sin redaktør.

Det andre som gjør at «Dakota rød» faller gjennom er den totale mangelen på konflikt og motstand. Olivia er aldri i fare. Det nærmeste hun kommer er en brukket negl på en seiltur og at hun sklir over ende i en gjødselbinge. Hun er heller ikke i konflikt med noen som helst i romanen. Alle er snille og hyggelige. Alle vil henne godt. Kjærligheten blomstrer. Vennene er lykkelige. Broren er lykkelig. De mistenkte drapsmennene er lykkelige, og hunden er kjempelykkelig den også. Det er sommer, sol og fint vær. Champagnen står på kjøl. Det er bare harmoni og fløyelsmyke rosa dunputer på hver eneste bokside. Hvor er BITCHEN Olivia blitt av??? Hun som hadde en skikkelig uppercut-holdning til alt og alle hun møtte. Bein i nesa. Kjapp i replikken. Det var jo der humoren i disse bøkene lå. Ikke bare i at hun er deilig selvironisk.

Skulle konflikten og spenningen ligge i om broren ble skuffet da hun ville flytte for seg selv? Eller i at kjæresten hennes ble observert på biblioteket i samtale med en dame? Vel, i så fall så befinner vi oss på et ganske pent og pyntelig spenningsnivå til krimroman å være, gjør vi ikke? Det trenger ikke være blodig, men det må ikke bli fullstendig blodfattig heller.

Som sagt så er det vanskelig å skrive denne anmeldelsen. Ikke bare fordi jeg liker forfatterens sprudlende vesen, men like mye fordi jeg elsker Olivia Henriksen. Hele mitt bilde av henne blir ødelagt når hun faktisk begynner å bry seg om kjoler, sminke, fransk manikyr og interiør. Hun forsvinner mellom hendene på meg når hun slutter å være fresh og bitchy, og begynner å bli amorøs og naivt lykkelig. Olivia-serien og Ankerholmen mister sitt helt spesielle særpreg når det faktisk foregår mer vold og spenning i en Pippi-episode fra 1974. Det kan godt hende at Vigmostad & Bjørke gjerne vil at Lene Lauritsen Kjølners serie fra Ankerholmen skal bevege seg i retningen å bli rosakrim. Det er utvilsomt et enormt marked der ute som gjerne vil ha den typen lesestoff, men Kjølner kommer til å miste både meg og de fleste andre krimelskere på veien dit, dessverre.

Jeg har ikke gitt opp. Jeg har tro på at Kjølner tar den hvite hansken jeg har kastet. Ser fram til fjerde bok neste vår, og satser på at vi da får full krig på Ankerholmen med trøkk, spenst og sjarme. En Olivia Henriksen som gir fra seg litt juling i kampen mot skikkelige kriminelle, og som har fått liv i den indre bitchen igjen.

2 comments

Add Yours
  1. Berit

    Ahhh…! Det er så befriende når man får bekreftelser på at man gjorde rett i sine valg og prioriteringer! Olivia/ Kjølner er satt på benken til ny bok kommer og et samlet bokbloggerkor roper hurra… Uten at jeg har lest boka, er jeg enig med deg i at det er merkelig at ikke forlaget/ redaktøren har vært mer kritiske, for jeg trur faktisk ikke jeg har lest en eneste omtale som har vært entusiastisk denne gangen.
    Vi får krysse fingre og ønske lykke til ;o)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s