Stikkord

, , , , ,

LykkejegerenJan Erik Fjell kom som et uskrevet blad inn og tok tittelen som «den neste store» med debutromanen «Tysteren» i 2010. Juritzen klinte til med et hysterisk opplag, og han vant Bokhandlerprisen på første forsøk. Siden har det gått langt tråere for den sympatiske østfoldingen. Men, han har lagt stein på stein etter at oppfølgeren «Skyggerom» flyttet ham ut fra prinse-suiten i 2011. I august kommer hans femte krimbok med Anton Brekke i hovedrollen med tittelen «Lykkejegeren«. Kjære portier … Det er på tide å gi mannen nøkkelen tilbake. Han tok ikke heisen opp igjen. Han gikk trappene. Det står det respekt av for en mann i rullestol.

Jeg har lest «Lykkejegeren» og er mildt sagt begeistret. Du verden for en god kriminalroman Jan Erik Fjell har skrevet. Jeg skjønte det allerede da jeg leste «Hevneren» i 2013 at det var noe på gang, og «Rovdyret» fra 2014 var enda et hakk bedre. Med «Lykkejegeren» feier Fjell beina under alle oss andre som har skrevet krimromaner i 2016. Fristende å ta en Bjørge Lillelien nå … «Torkil Damhaug, Jørgen Brekke, Marit Reiersgård, Øistein Borge, Tom Egeland og Geir Tangen … Gå og legg dere, your books took a hell of a beating!» Jan Erik Fjell spiller i en annen liga med «Lykkejegeren».

Tar jeg for hardt i, og er litt flåsete nå? Ja, kanskje det, men det jeg prøver å si er at jeg er så imponert over den jobben Fjell har gjort. Ikke bare veien han har gått de siste tre-fire årene, men hvor godt han har skrudd sammen denne historien. Jeg skal prøve å forklare:

Å skrive en krimroman er ikke enkelt, for de av dere som måtte tro det. Det er en svært kompleks konstruksjon der hver eneste bit er ekstremt viktig, og dersom en skrue mangler, faller hele konstruksjonen sammen. Jeg sammenligner gjerne en krimroman med et stykke ingeniørkunst der forfatteren er både oppfinner, arkitekt, materialforedler, og byggherre på en og samme tid. I «Lykkejegeren» ser vi en maskin som best kan sammenlignes med et sveitsisk urverk.

En krimroman skal være spennende. Det skal være en gåte eller et mysterium som skal løses. Romanen skal ha et driv som gjør at leseren aldri rekker å kjede seg. Den skal være troverdig innenfor sitt fiktive univers. Karakterene vi møter skal selvsagt også være troverdige, interessante, og ha et liv og en historie å fortelle oss. Det skal ikke være lett, men heller ikke umulig å se løsningen underveis. Hovedhistorien skal helst ha et biplott som holder samme spenningsnivå, og disse to skal elegant flettes sammen på en troverdig måte. Romanen skal så langt det lar seg gjøre være historisk korrekt dersom ikke all handling foregår i nåtid, og etterforskning, miljø, steder og hendelser skal være etterprøvbare. I tillegg til dette skal karakterer i en serieroman utvikle seg fra roman til roman. Karakterene skal være dynamiske, ikke statiske. Historien skal gjerne ha flere twister der leseren blir lurt, og sannheten viser seg som noe helt annet enn det en trodde. Til sist bør ikke språket stå tilbake for det vi leser hos andre skjønnlitterære forfattere. Gjerne skal romanen også si noe viktig om samtiden vi lever i, og sosiokulturelle utfordringer samfunnet vårt står ovenfor.

Som dere ser … Dette er ikke lett! Når vi i tillegg vet at serieromaner helst bør komme i intervaller på 12-15 måneder for å holde leseren varm, ja da skjønner dere kanskje hvorfor jeg lar meg begeistre av denne sjangeren og dens kunstnere.

Det er dette jeg poengterer med «Lykkejegeren» av Jan Erik Fjell. Denne gangen er alt på plass. En murstein på 560 sider som ikke er kjedelig ett eneste sekund. Glitrende karakterer som puster, lever og engasjerer. Et biplott som det lukter svidd av. Et mysterium som skaper interesse, nysgjerrighet og som utfordrer meg som leser. Viktige samfunnsproblemer til debatt. Vi snakker her om temaer som ensomhet, spilleavhengighet, organisert kriminalitet og krigsforbrytelser. I tillegg skriver forfatteren bedre og bedre. Han har utviklet språket i riktig retning fra bok til bok, og er nå helt på nivå med flere av de beste krimforfatterne våre.

Historien i Lykkejegeren engasjerer som sagt fra første side av. Levningene av det som en gang har vært en menneskehånd blir funnet i en gammel Cadillac som er inne til overhaling hos et lokalt verksted i Østfold. Bilen er uregistrert, og etter en stund settes bilens mysterium i sammenheng med funnet av en drept kvinne på gjenvinningsanlegget. Anton Brekke i Kripos får i oppgave å løse drapet. Samtidig følger vi handlingen i Las Vegas tilbake til 70-tallet, der en norsk danser og lykkejeger gjør stor suksess, og ender opp som hovedattraksjon i Vegas sitt største danseshow. Hun innleder et forhold til stedets eier. En forretningsmann som ikke går av veien for å ty til alle midler for å nå sine ambisiøse mål. Etter hvert skjønner vi at disse to historiene er tett vevd inn i hverandre, og spilleavhengige Anton Brekke sendes til las Vegas for å bistå det lokale politiet i å rulle opp den gamle saken, som også settes i sammenheng med et nylig begått drap i byen.

Som dere ser … En kompleks historie med flere bihistorier skrevet over forskjellige tiår på vidt forskjellige steder i verden. Vi som leser og skriver krim skjønner med en gang at dette ikke har vært spesielt enkelt for forfatteren. Han har gjort det ekstremt vanskelig for seg selv. Ikke tatt noen snarveier. Samtidig har han gjort et helt fantastisk arbeid med å skape de nye karakterene vi møter i romanens bihistorie fra Vegas. Forretningsmannens livvakt, Hayden Quest, er om mulig den beste karakteren jeg har truffet i en krimroman på lang tid. Gnistrende skildret med en tyngde som setter lange skygger. En person vi blir svært glad i og fascinert av underveis. Samtidig er han en veldig mørk sjel med mange fryktelige hemmeligheter. Utvilsomt en farlig mann. Godt gjort å få til å skape en slik type med troverdighet. Finansmannen Applebaum og danseren Sol er to andre som også skildres med hjertet utenpå tastaturet.

Boken er også effektiv til tross for at den er på hele 560 sider. det er tempo hele veien. Enten i form av gåter, mysterier, intens spenning, eller engasjerende handling. Jeg klarte ikke finne en eneste scene som ikke lokket fram interessen hos meg. Dette er rett og slett helstøpt, og dere kan virkelig glede dere til en godbit når boken kommer i salg i august. Jeg triller en soleklar sekser på terningen. Den første til en krimroman i år. Ørjan N. Karlsson fikk det samme for «Speilets bakside«, men det er en sci-fi roman med et helt annet rammeverk.

Årets klareste anbefaling i krimbokhylla!