En dyptpløyende tankevekker

Joakim Zander går ut av det velkjente rammeverket og skaper spenningslitteratur som er viktig. Hans andre thriller «Broren» er et rop om at vi må våkne fra vår sosialdemokratiske sovepute, og se hva det er for et samfunn vi er i ferd med å skape her i Norden. Det er ikke nok å mene godt og ville vel. Våre nye landsmenn integreres ikke av seg selv. De trenger hjelp og støtte. De trenger en meningsfull hverdag der deres liv, kunnskaper og ressurser ikke blir sementert ned i ghettoer hvor kriminalitet, gjengopprør og fattigdom blir hovedingrediensene. «Broren» er en bok verdt å lese for alle, ikke bare de som søker spenning og underholdning.

Jeg har merket denne omtalen med «Produktplassering» i og med at jeg og Joakim kommer ut på samme norske forlag, Gyldendal. Vi har også samme litterære agent gjennom Ahlander Agency i Stockholm, og kjenner hverandre overfladisk etter et par sammenkomster.

Krim, thrillere og annen spenningslitteratur har fått ord på seg for å si for lite om det samfunnet vi lever i, og hvilke utfordringer dette gir. Vi spenningsforfattere skriver ikke godt nok til å kunne være en viktig temperaturmåler på samtiden. Det kan hende det finnes et snev av sannhet i denne forenklede fremstillingen, men en ting er iallfall sikkert … Det finnes hederlige unntak. Joakim Zander er definitivt ett av dem.

«Broren» er en tankevekker som åpner øynene til den som leser. Det er et innblikk i et liv, en kultur og en identitetskrise vi ikke ser, eller ikke ønsker å se. Selv om handlingen er lagt til Stockholms forsteder, så er det lite som skiller Stockholms Bergstad fra Oslos Grorud eller Søndre Nordstrand. Bildet er det samme. En majoritet av innvandrere som bor i et område av byen preget av materielt forfall, urenoverte 50-tallsblokker, tøffe ungdomsmiljøer, gjengoppgjør, narkotikaproblemer og høy arbeidsledighet og fattigdom. Noen går så langt som å kalle det ghettoer.

I denne boken lar Zander oss bli kjent med et søskenpar som vokser opp i Bergstad utenfor Stockholm. Fulle av håp og lengsler vokser Yasmine og Fadi opp i det tøffe miljøet, og opplever at Bergstads manifesterte håpløshet spiser dem levende uansett hvilke forhåpninger de hadde da de kom dit. Søskenkjærligheten mellom disse to skildres så ekte, nært og opprivende at jeg gjentatte ganger satt med klumpen i halsen mens jeg leste. Det var så sterkt å lese om de båndene som knyttet disse to ungdommene sammen, og på hvilken måte deres liv tok ulike veier.

Yasmine som kutter alle bånd til alt og alle og rømmer ut i verden, og ender opp i New York som trendsetter. Fadi som blir radikalisert i Bergstad av ytterliggående islamister og ender opp som Syria-kriger. To barn av samme familie, av samme blod, av samme oppvekst … Tettere knyttet sammen enn noen andre søsken. Likevel så vidt forskjellige i sine valg og sine skjebner. Deres historier og liv flettes sammen for leseren da Yasmine først får en melding om at Fadi er drept i Syria, for så å få se et bilde som er tatt ganske nylig, som viser en ungdom som ligner på Fadi i Bergstad. Hun reiser hals over hode til hjembyen og alt det hun en gang rømte fra, for å se om hun kan finne det som kanskje er broren.

Samtidig følger vi hovedpersonen fra forrige bok, Klara, som befinner seg i London der hun roter seg inn i et skittent spill rundt sikkerhetsfirmaer, korrupsjon og russisk mafia i sitt nye firma. Et firma som har fått i oppgave å presentere en rapport på en EU-kongress i Stockholm. En rapport som langt på vei råder europeiske regjeringer å frigi sentrale politioppgaver til private sikkerhetsfirmaer.

Mot slutten veves historiene inn i hverandre, og flere aktører fra første bok, Svømmeren, kommer til overflaten. Det er både mørkt, intenst og spennende mot slutten av boka. Bergstad kryper ikke bare inn på bokens karakterer, men også på deg som leser. Det er en uhygge i alt som skjer både over og under overflaten i den svenske forstaden. På mange måter skjønner vi faktisk både Yasmines og Fadis desperate valg for å komme ut av det kvelende Bergstad. Spørsmålet er om nettet fanger dem alle før de evner å komme seg løs.

Om vi ser på «Broren» opp mot «Svømmeren» som kom på norsk i januar 2015, så er det et par vesentlige forskjeller som bør påpekes. «Broren» har ingenting av det til tider hysteriske tempoet som «Svømmeren» hadde. Her skjer ting sakte, og det er på mange måter tristessen, tungsinnet, håpløsheten og de sementerte skjebnene som er det skumleste i boka. Der «Svømmeren» var et adrenalinkick av de sjeldne, er «Broren» et saktegående dypdykk inn i feilslått svensk integreringspolitikk, og konsekvensene av denne. Dette er en bok om samfunnets enkeltskjebner mer enn det er en storpolitisk spionthriller. Dette er ikke fart og spenning fra første til siste side, men til gjengjeld så er det en viktig bok som sier noe om hvor vi er kommet, og hvem vi er blitt som samfunn. Den lar oss langt på vei forstå IS-rekrutteringen, volden, gjengtilhørigheten og maktesløsheten som preger enkelte av våre innvandrermiljøer.

Det som er likt mellom disse to bøkene er det vakre språket. Evnen Joakim Zander har til å gi oss glitrende og presise bilder som drar oss inn i historien. Vi blir fanget i hans nett akkurat som Bergstad fanger sine innbyggere i sitt. «Broren» er en viktig bok som jeg anbefaler deg å lese om du vil forstå dem. De som du kanskje frykter eller forakter. De som vender seg til andre guder enn dem du er indoktrinert til å tro på. De som tilsynelatende har fått alt av oss, men som i realiteten ikke har fått en reell sjanse. De som er annerledes enn oss, men likevel så utrolig like. Dette, kjære lesere, er ikke bare en moderne thriller, det er også viktig litteratur som betyr noe, og som sier noe vesentlig om vår samtid, fremtid og vår sameksistens.

Min anmeldelse av Joakim Zanders første thriller «Svømmeren» kan du lese ved å trykke HER