Råbra rovdyr!

I august kommer Jan Erik Fjell med sin femte bok i Anton Brekke-serien. Den har fått tittelen «Lykkejegeren». Jeg har varmet opp til begivenheten med å lese hans fjerde krim «Rovdyret» som kom ut i fjor vinter. Her er det bare en ting å si … Jeg er helfrelst! Her snakker vi om en forfatter som blir sterkere og sterkere for hver bok. «Rovdyret» er ikke bare svært spennende, men også morsom, intens og interessant.

Jeg blir rett og slett glad når jeg treffer på slike bøker. Ikke høyverdig litterær poesi, men god underholdningskrim med høyt tempo, artige twister og karakterer som lever. Jeg var manuskonsulent på «Hevneren» for noen år tilbake, og likte den storyen, selv om det ble litt for mye amerikansk fengselshistorie for min smak. I denne derimot er hele handlingen lagt til hjemmekjære Oslo, og bihistorien byr på et dypdykk inn i en ung kokainkonges hverdag og tanker. En langer med samvittighet. Kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har møtt så langt i Fjells bøker.

Tempoet er skrudd opp flere hakk, og siste halvdel av boka var komplett umulig å legge fra seg på nattbordet. Klokka plinget halv fire på natta før jeg maktet å falle til ro den siste lesekvelden. Jeg synes Jan Erik Fjell har gjort flere heldige trekk i denne fjerde Anton Brekke-boka. Han har klart å få Brekke selv mye mer på beina som etterforsker og politimann. Ikke en spilleavhengig bavian som er kjappere i replikkene enn i topplokket. Nå fremstår han som den skarpe og dyktige politimannen han faktisk er, og hans relasjon til makkeren som ble livstruende skadet i forrige bok gir karakteren en dybde som vi ikke har sett tidligere i samme grad. Well done!

Når det gjelder hans unge makker, så var det livsnødvendig for karaktergalleriet til Fjell at han fikk leve videre etter den dramatiske avslutningen på «Hevneren». Han bringer optimisme, humor, lys og glede til begge disse to siste romanene. En karakter vi som lesere faller for ved første møte. Hadde han forsvunnet ville Brekke stått ganske stusselig alene igjen. Han trenger en slik sprudlende ungfole rundt seg. Tilbake på jobb i KRIPOS får også Anton Brekke et helt annet handlingsrom som Jan Erik Fjell kan benytte seg av.

Historien i «Rovdyret» er et morsomt lite plott som fenget meg fra første side. En fengslet kokainkonge sitter på åttende året av en drapsdom etter å ha tatt livet av sin nærmeste venn og medlanger. Liket ble aldri funnet den gang, men nå dukker det plutselig opp på en strand i Danmark. Men, kroppen har kun vært død i to uker slår rettsmedisineren fast. Den fengslede blir løslatt til store overskrifter i avisene, for han kan jo ikke ha utført drapet den gangen for åtte år siden. Anton Brekke blir hentet inn til KRIPOS for å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen.

Å klare å skape interesse, engasjement og tempo i både hovedplott og i subplottet er alltid en enorm utfordring for en krimforfatter. Jan Erik Fjell klarer det med glans i denne boka. «Oppveksthistorien» til de to guttene som ender opp med å bli Oslo underverdens største kokainbaroner fenger meg umiddelbart. Det samme gjør gåten Anton Brekke har blitt satt til å løse. At disse henger nøye sammen er selvsagt ingen hemmelighet, og romanens kanskje eneste svakhet er at det er såpass opplagt hva som må ha skjedd, og hvem som står bak ugjerningene. Vi er rimelig sikre på at vi har svaret tidlig, og det stemmer på en prikk. Her kunne det gjort seg med et par sjokkerende twister mot slutten. Men … Hvem klager når romanen samlet sett er såpass interessant og spennende som dette? Ikke jeg i hvert fall 🙂

Gleder meg stort til august og neste Anton Brekke kapittel. Jeg frykter at han kan få trøbbel med spilleavhengigheten i Casinoenes metropol Las Vegas. Men, hvem vet … Kanskje han har karakter nok til å stå imot? Pokerspilleren Jan Erik Fjell burde iallfall ha forutsetninger for å skildre miljøet på en troverdig måte. Lykkejegeren er akkurat nå den høstutgivelsen jeg gleder meg aller mest til å lese.