En mørk og gripende historie

Den usynlige mannen fra SalemAv og til kan det være greit å bedømme romaner for det de faktisk er. Ikke for det jeg hadde forventet de skulle være. «Den usynlige mannen fra Salem» av Christoffer Carlsson er en slik roman. Jeg forventet en fartsfylt krim, men fikk en dyptpløyende og opprivende oppvekstroman i fanget. Meget godt skrevet. Dystert, mørkt og til tider gripende. Ja, det er en kriminalroman, også … Ikke hvilken som helst heller. Vi snakker om vinneren av det Svenska Deckarakademiens pris for 2013.

Det kan være greit avklare før du leser denne anmeldelsen at Christoffer Carlsson og jeg begge tilhører Ahlander Agency sin stall av forfattere, og at jeg derfor kjenner ham fra agenturets sommerfest i Stockholm nå i mai.

«Den usynlige mannen fra Salem» er den andre krimromanen jeg leser av denne unge svenske forfatteren. Hans debutkrim «Tilfellet Vincent Franke» leste og anmeldte jeg for noen år siden. Sånn sett burde jeg vært advart om at Carlsson definitivt ikke er som andre krimforfattere. Han har en særegen stil og stemme som gjør at du trolig vil kunne kjenne ham igjen på et par avsnitt. Historiene hans er dystre og du kommer til tider ubehagelig tett på den kriminelle underverden i Stockholm. Dette er noir slik stilarten er på sitt beste.

Historien er den første der vi følger politimannen Leo Junker. I utgangspunktet en stereotyp krimhelt med stoffproblemer, brokete fortid, angst, depresjon og havarerte parforhold. Men … Det er her det skjer noe som gjør Carlssons første bok i Junker-serien så interessant. Vi blir invitert med inn i Leos liv fra tidlig ungdom av, gjennom forstadslivet i et fattig strøk, gjennom familietrøbbel, forelskelser, vennskap, eksperimentering med rus, livet som både utstøtt mobbeoffer, og som et offer som tar igjen på andre. Vi får være med på kriser, ulykker og traumatiske hendelser. Alt skrevet med en enorm følelsesmessig kjærlighet til karakteren. Dette gjør denne krimromanen til noe helt spesielt. Noe som berører oss som lesere.

Det er jo en floskel at vi lesere gjerne vil lære karakteren å kjenne, men hvor ofte skjer det egentlig at vi faktisk gjør det i en krimroman? Ikke særlig ofte, og jeg personlig har ikke opplevd lignende dypdykk i en krimhelt tidligere. Det gjør vondt. Jævlig vondt til tider… Skildringer og episoder fra Leos ungdomstid fikk fram det nostalgiske i meg. Savnet etter de som ikke er her lengre. Minner fra grytidlige romanser og gamle nesten glemte, vennskap. Episoder der lukter, følelser og smaker plutselig kommer til overflaten igjen etter 30 år. Jeg tok meg selv i å sitte med klump i halsen flere ganger mens jeg leste. Kjente meg så godt igjen i den unge Leo Junker.

Jeg kan gjerne si veldig mye om «Den usynlige mannen fra Salem» som en renspikket krimroman. At den mangler tempo og driv. At den har for opplagt løsning. At vi vet hvor og hvordan dette kommer til å ende. At plottet rundt Gotland-affæren blir rundet av med en banal papirlapp mot slutten bare for å ha festet tråden. Men, det blir helt feil … For jeg tror ikke Carlsson har hatt disse tingene for øyet i det hele tatt da han skrev denne romanen. Han ville fortelle en tøff og vond historie på sin måte. En troverdig historie. En som leseren vil kunne kjenne igjen, og nikke til som en gammel venn. Jeg tror Carlsson prøver å si noe viktig til leseren om hvor det svenske samfunnet er på vei, og hvilke usynlige tråder som skaper kriminelle handlinger og ulykkelige skjebner.

Temaer som familiebånd, mobbing, vennskap og skyld står alle sentralt i denne historien. Christoffer Carlsson behandler temaene med en innsikt, en nådeløshet og en glitrende evne til å skildre både det vonde og det gode. Jeg ble tankefull av å lese denne romanen. Den gjorde noe med meg. Vekket et savn til noe som var, og som aldri kommer igjen. Fikk meg til å sjekke opp hvor det var blitt av alle gutta. Romanen gjorde krav på meg. Forlangte å få sin plass i en krok der den kunne minne meg på at hver eneste dag er en gave, og at hvert bekjentskap er en verdifull del av meg som ikke blir borte. At det å elske ikke er en selvfølgelighet, men at folk dør er det. Det vil være feil å si at boken gjorde meg godt, men den beriket meg. Nå kjenner jeg Leo Junker. Han er en del av meg, og jeg merker at jeg gleder meg til å treffe ham igjen senere i år i «Den fallende detektiven».

1 comment

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s