Jæger raskere enn sin egen skygge

FortielsenHastverk er lastverk, er det noe som heter. Det store spenningsmomentet når Jørgen Jæger nå slipper sin andre krimbok på ni måneder er ikke om han treffer sitt publikum, for det gjør han hver gang. Han vet hva vi vil ha. Spørsmålet er om tempoet han raser av gårde i, forringer kvaliteten på produktet? Jeg er tilbøyelig til å svare ja, selv om jeg ikke vet om det er hastverket som er problemet. «Fortielsen» er hans niende roman om Ole Vik og Cecilie Hopen, men kan fort bli hans første roman der pila ikke peker oppover. Samtidig skal det sies at undertegnede las bokas 465 sider i ett strekk uten pause på under ett døgn. Da har forfatteren gjort noe riktig også.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er Jæger-fan. Det har jeg vært helt siden jeg las hans aller første bok for tre år siden. Jørgen Jæger har en veldig befriende, litt naivistisk og enkel skrivemåte som gjør bøkene hans lettleste. Ikke en verdensmester i karakterbygging kanskje, men han er etter hvert blitt en mester i å komponere spenningsromaner slik at leserne ikke klarer å legge de fra seg før de er i mål. De siste årene har han også blitt mer og mer opptatt av det sosialrealistiske. At bøkene hans skal si noe om det som er skeivt og feil i samfunnet vårt.

Hans forrige krimroman «Monster» som kom i fjor høst var uten tvil et karrieremessig høydepunkt for Jørgen Jæger. Da er det naturlig at vi sammenligner «Fortielsen» med denne selv om dette selvsagt er blodig urettferdig. Et forfatterskap vil alltid variere i kvalitet, akkurat slik det gjør det for fotballspillere fra helg til helg. Både «Monster» og «Fortielsen», og jeg har lyst til å også nevne hans sjette bok «Stemmen», er svært spennende bøker. Tempoet er høyt, og vi drives framover av en voldsom motor i fortellingene. Jæger bruker velkjente forfattertriks for å nagle oss til sidene fra kapittel til kapittel. Det er ubehagelig å legge bøkene fra seg. Derfor våger jeg å påstå at leserne kommer til å elske «Fortielsen» også. Jeg vil få mange som kommer til å si meg imot når jeg står fast på at «Fortielsen» er et skritt tilbake i forhold til «Monster» og «Stemmen».

Jeg skal prøve å utdype hva det er jeg mener, og håper jeg ikke blir for analytisk ovenfor dere som leser bloggen min.

En ting som Jæger alltid har vært flink til er å gradvis øke spenningen opp mot to til tre nervepirrende høydepunkter, i sine romaner. Spenningstopper som er så ulidelig spennende at leseren hiver etter pusten. I «Stemmen» har vi trafikkulykken med Ole, kidnappingen av Cecilie, og scenene der voldtektsmannen til Cecilie kommer for å drepe henne i Drammen. I «Monster» har vi den grusomme scenen når ex-mannen har klart å spore opp sin tidligere kone og datter i Fjellberghavn, og ikke minst scenene fra bunkersen på Karmøy der en politimann langsomt dør av tørst og utmattelse. Disse scenene er Jæger på sitt aller aller beste. I «Fortielsen» finner vi ingen slike scener. Jevnt spennende ja, men aldri skikkelig spennende. Scenen med svømmeren i elven kunne vært en slik scene, men den er for kort, og vi kjenner ham for dårlig som karakter til at det blir spesielt spennende. Om han drukner så er det et offer vi som lesere er villig til å gå med på der og da. Jeg savner disse høydepunktene i «Fortielsen»

JørgenjægerfortielsenjegleserDet er krevende å skrive seriekrim. En av de største utfordringene er at heltene etter hvert har blitt utsatt for så mye jævelskap at det til slutt nesten virker som billige triks å utsette dem for flere farer. Jo Nesbø lider for eksempel kraftig av dette handikappet i sine to siste Harry Hole-bøker, «Gjenferd» og «Politi». Hvor mange ganger kan de egentlig bli knivstukket, voldtatt, skutt, kidnappet og torturert før leseren begynner å sette alvorlige spørsmålstegn ved forfatterens evne til nytenking? Jørgen Jæger har litt av det samme problemet nå. Ole Vik og Cecilie Hopen har gjennomgått så mye. Men, når det nærmeste heltene våre kommer en farlig situasjon er en liten uskyldig dytt i ryggen (uten at vedkommende faller), da må spenningen knyttes opp til andre karakterer i boka. I «Monster» gjøres dette glitrende ved at vi blir nært og følelsesmessig knyttet til monsterets eks-kone og hennes lille jentunge. I «Fortielsen» prøver Jæger på noe av det samme med jenta som er offer for menneskehandel, men som karakter blir hun litt for fraværende og fjern til at vi klarer å bygge de samme følelsene til hennes påkjenninger. Det samme gjelder OL-svømmeren fra Afrika som også jobber som slave i Norge under de samme menneskehandlerne. Scenene der disse to er i fare er heller ikke i nærheten av å være så skumle som scenene i «Monster».

En annen årsak til at «Fortielsen» er flatere er at den er mye grunnere i karakterbyggingen enn det vi har sett fra Jæger i hans to siste bøker. De onde har en tendens til å bli demonisert, og har bare skumle og fæle trekk og egenskaper. De gode har ditto edle hensikter og rene hjerter. Dette så vi mye av i hans første bøker fra 10-12 år tilbake, men den gangen kunne det unnskyldes med at det var en ny forfatter som fremdeles var inne i en læreprosess. Jeg er redd Jæger ikke slipper like lett unna aviskritikernes sabler denne gangen. «Milan» blir nesten parodisk i rollen som skurk, og måten Ole Viks tre antagonister i Drammenspolitiet blir fjernet på, med et lettvint pennestrøk av en god, edel og flink politimester, er dessverre venstrehåndsarbeid.

Det er her jeg mener Jørgen Jæger og Juritzen forlag har gått for fort fram. Det velges enkle og litt for åpenbare løsninger hele veien. Historien hadde hatt gått av å bli strammet skikkelig opp. Gi Jørgen Jæger litt motstand. Jeg vet han er en fyr som tåler akkurat det. Redaktørene bør utfordre ham skikkelig når han kommer med for enkle løsninger. Dette er ikke Rema1000. Det enkleste er ikke alltid det beste. Ikke la ham slippe unna med Good guy-Bad guy metodikken. I «Fortielsen» ligger det egentlig et enormt uforløst potensiale i de menneskene som det viser seg står bak menneskehandelen, men dette blir ødelagt ved at disse på død og liv skal holdes mest mulig skjult for leseren gjennom hele boken. Her kunne det vært svært spennende å komme mye nærmere inn på dramaet som utspiller seg mellom disse karakterene.

Tematikken denne gangen er altså menneskehandel. Moderne slaveri. Et kjempeproblem i vår del av verden. Organiserte kriminelle kjøper seg slaver fra den tredje verden som de selger som prostituerte eller gratisarbeidere. De lures til Europa gjennom lovnader om jobb, penger og rikdom, men ender opp som slaver for kriminelle bander. Papirløse og med en vedvarende trussel mot sin gjenværende familie i hjemlandet. Jægers utfordring denne gangen ble en helt annen enn sist. I «Monster» tar han opp et problem (Kvinner og barn under «Kode 6» beskyttelse) som svært få i Norge har skrevet krimbøker om. I «Fortielsen» skriver han om et tema som mange norske krimforfattere har behandlet før. Eystein Hanssen er ett eksempel på en av dem som har gjort dette glitrende (De ingen savner). Hanne Kristin Rohde (Bare et barn), Jørn Lier Horst (Nattmannen) og Sidsel Dalen (21 dager) er andre eksempler. Jægers vinkling blir ikke noe nytt og annerledes i så måte, bare en repetisjon av lignende krimhistorier skrevet av andre før. Jeg savner noe som kunne gitt oss et friskt perspektiv på en av vår tids største skampletter. Det skjer ikke her.

Nå høres jeg veldig kritisk ut. For enkelt språk. For enkel historie. For enkle løsninger … Forstå meg riktig. Jeg liker boka godt, og den holdt meg som sagt bundet fast til lesestolen i 20 timer i strekk. Jeg digger Jægers forfatterskap. De enorme skrittene han har tatt som forfatter fra den spede begynnelse og frem til i dag er beundringsverdig. Hans enorme salgstall hadde fortjent langt større oppslag i riksmediene enn det de får. Folk i forlagsbransjen bør snart begynne å se hva det er Jæger gjør som leserne faller slik for. Samtidig vil jeg be dere i Juritzen forlag om å passe på og ta vare på den diamanten dere har i Jørgen Jæger. Gi ham motstand. Ikke godta hva som helst. Stram ham opp i språk, karakterbygging, dialoger og løsninger. Dere må tørre å utfordre ham på å skape spenningsscener som river leserne i fillebiter, for det er faktisk noe han kan. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje det gikk for fort i svingene denne gangen. «Fortielsen» hadde hatt godt av et par redaktørrunder til både på språk, karakterer og spenningsoppbygging/plot.

 

5 comments

Add Yours
  1. Tine

    Jeg var klar til å dra opp ermene og gi deg en på tygga hvis du rakket ned på Fortielsen, for så godt likte jeg den. Når jeg leser tankene dine om boken, nikker jeg allikevel gjenkjennende til dine innvendinger. Tenkte å «slippe» min lille omtale om boken litt nærmere lansering, linker til deg 🙂

    Lik

  2. Åslaug

    En flott omtale, og fint at noen virkelig griper fatt i hva en super forfatter kan gjøre for å bli enda bedre. For jeg ser på kritikken din som et skikkelig positiv spark til Jæger om å ikke å falle i gropa med lettvinte løsninger, men å hige mot enda større høyder, Jeg har ikke lest boka enda, den ligger på hyttebordet og venter på meg. Gleder meg til å begynne på den!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s