Ståpels og nerver i helspenn

Jeg har en kvinnelig kollega fra Sørlandet som hadde på seg ei t-skjorte med påskriften «Ædde muli?» på i dag. Jeg skal kjøpe en slik, og sende den til forfatter Ørjan Nordhus Karlsson. Det skal ikke være mulig å skrive så bra. Jeg er lamslått av beundring for Karlssons andre bok i sci-fi trilogien «Huset mellom natt og dag», «Speilets bakside». Det er så spennende at hyperventilering ikke er et tilstrekkelig dekkende begrep for leseopplevelsen. Hva er det du driver med, Karlsson? Hvordan klarer du å holde et slikt halsbrekkende tempo? Hvordan ædde muli å skape så mye spenning ut av biomodefiserte halvmennesker, virtuell intelligens, 3D-printede insekter, cyborger og spinnvill høyteknologi?

Vendetta forlag har lenge gjort det bra med sine rettigheter til «Game of thrones»-serien. De har spesialisert seg på bøker innen fantasy og science fiction. Dette er litterære subsjangere som folkene i dette forlaget kjenner bedre enn sin egen bukselomme. Vet hva som kreves. Vet hva som må til. Og, på grunn av suksessen med George R.R. Martin, så har de også nok økonomiske muskler til å satse på prosjekter over tid. Norsk science fiction-litteratur er ikke akkurat en økonomisk gullgruve for å si det mildt. Utenom Jon Bings klassikere har vi ærlig talt ikke mye å vise til i det hele tatt innen denne sjangeren. Frem til nå … Ørjan N. Karlssons to første bøker i serien «Huset mellom natt og dag» holder et så høyt nivå at jeg legger meg flat av beundring.

Jeg leste og anmeldte hans første bok i serien sommeren 2014, og var vel det en kan kalle euforisk av begeistring. Samtidig så tenkte jeg at forfatteren umulig kunne klare å holde dette tempoet oppe gjennom tre bøker. Nå er jeg ikke like sikker lenger. Andre bok i serien, «Speilets bakside» fortsetter der «Huset mellom natt og dag» sluttet. ikke bare i handling, men også i intensitet, fortettet spenning, hysterisk spenning, råtøff action og en fascinerende science fiction-verden som trollbinder og engasjerer meg umiddelbart.

I forrige bok (Vi befinner oss altså i år 2106) lot forfatteren oss henge og dingle i det som må være tidenes lengste litterære cliffhanger. To år til neste bok …. To år! Hadde jeg hatt muligheten til å gi forfatter og forlag et spark i bjellene der og da, så ville jeg gjort det uten å nøle. Om Karlsson og Vendetta har et lignende stunt på gang denne gangen vites ikke, men om siste del av Huset mellom natt og dag ikke kommer før i 2018, ja da tror jeg forlaget må belage seg på en og annen skummel konvolutt i postkassen på veien. Serien er så ulidelig spennende, og avslutningen lover så mye bra action fram mot siste kapittel, at jeg kan ikke begripe annet enn at Ørjan Karlsson selv sitter og skriver så svettedråpene treffer tastaturet. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive noe så blasfemisk som dette, men …. DRIT I KRIMSERIEN DIN ØRJAN! Jeg vil ha mer Marko Eldfell. Ikke om to år … NÅ!

Hva er det som gjør at jeg går slik av skaftet da? Vel, da må jeg faktisk gå litt ut av meg selv, og prøve å analysere hva det er Ørjan Karlsson gjør rent fortellerteknisk, som skaper slike intense leseopplevelser. La oss begynne med selve rammeverket. Fortellingen. Science fiction er et ekstremt vanskelig landskap å bevege seg i. En må nemlig klare å gjøre to ting samtidig. 1. Skrive om det umulige og utenkelige. 2. Gjøre det umulige og utenkelige troverdig. Feiler du på ett av punktene er det søppel. Science fiction handler om akkurat dette. Å gjøre det umulige mulig. En fremtidsverden inneholder tekniske nyvinninger langt utenfor vår fatteevne, og så er det forfatterens oppgave å få oss til å fatte det, og samtidig tro på at dette kan bli en virkelighet. La oss ta et helt konkret eksempel fra boka: Altså, genpest … Hallo??? En smittsom mutasjon av genene våre framprovosert av stadig nye genmanipuleringer for å utvikle det perfekte mennesket. Ædde muli? Nei! Tror vi på det? Ja!

Vi tror ikke bare på det, men vi tror på at menneske og maskin smelter sammen i sameksistens. jeg ser 14 åringer med mobilen limt til håndflata hver dag. Om hundre år … Vil det være så utrolig at denne informasjonsflyten er innkapslet i kroppen, og kan styres av tankene? En deling mellom en I-Sfære (intim/intern) og en All-Sfære (en slags superweb med all informasjon i verden samlet på ett sted) Det høres utrolig ut, og i 2016 er det jo også det, men det er ikke så utrolig at vi som lesere mister engasjementet, og går over til å se på fabel-dramaet som latterlig. Ørjan Karlsson klarer altså å skape en fortelling der rammene som settes er troverdige selv om de er fullstendig ubegripelige.

Dernest har vi selve historien. Her er det klassisk og erketypisk. Det gode mot det onde. En helt med ekstreme styrker, men også farlige svakheter. De små mot de store. De fattige mot de rike. De få tapre geriljasoldatene mot den militære overmakten. Menneske mot maskin. De sårbare mot de uovervinnelige. David mot Goliat. Need I say more …? Altså, dette har fungert siden Odysseen. Nesten alle dramaer som er skrevet de siste 2500 årene inneholder disse klassiske elementene i ulike varianter. Men, det er bare de dyktige skribentene som faktisk klarer å få det til. Ørjan Karlsson er dyktig.

Å skape en høyteknologisk fremtidsverden med karakterer man engasjerer seg i, en fortettet spennende handling, og et helt spekter av mysterier, gåter og forundringspakker … Det er rett og slett dyktig gjort. Jeg blir glad når jeg ser forfattere som behersker de litterære virkemidlene i spennings-sjangeren så godt. Det er utspekulert, velkomponert og inneholder ikke et gram for mye stash eller billige triks, slik vi ofte ser i slike bøker. Dette er maskulint high-tech underholdningslitteratur på sitt aller beste. Bravo!

Min anmeldelse av Bok 1:

Huset mellom natt og dag