Tør å være annerledes

Torkil Damhaug har denne krimvårens bestselgende norske krimroman med «En femte årstid«. Jeg skal ikke gjøre noe så flaut som å skryte av hvem som ligger på andre plass på den lista … 😉 Uansett … Damhaug fortjener virkelig all ros han har fått for denne krimromanen. En femte årstid er en svært velskrevet roman som skiller seg ut i mengden. Damhaug tør å være annerledes. Tør å gjøre fortellertekniske grep vi sjelden ser. Og han lykkes i forsøket.

For de av dere som mener krim er krim, så er Torkil Damhaugs siste roman «En femte årstid» kanskje det aller beste motbeviset vi har. Dette er definitivt ikke formel-krim som følger boka. Her er det så mange grep og vendinger som vi andre vegrer oss for å ta, rett og slett fordi det er så ubeskrivelig vanskelig å klare å gjøre det bra nok. Torkil Damhaug har fra starten av vært kritikernes favoritt, og nå jeg skjønner hvorfor. Dette er den første romanen jeg leser av ham.

La oss dykke litt dypere ned i hva det er Torkil Damhaug gjør i «En femte årstid» som fører til at anmelderne triller seksere på terningene.

For det første våger han å gjøre fortellertekniske grep som må ha gitt både ham og forlaget en del timer med hodebry. Vi møter altså en hovedperson (Ann) som forteller sin dramatiske historie, men i en rekke ulike versjoner. Disse versjonene kommer heller ikke kronologisk, og du skal ha lest noen hundre sider før du skjønner sammenhengen. Her kan en velge å se på det på to måter. At det er forvirrende for leseren, og at det derfor hindrer en god kommunikasjon, eller at dette setter leseren på en skikkelig prøve der han må undre, gruble og spekulere i hva det er som faktisk skjer. Jeg tilhører den siste kategorien, og ble svært nysgjerrig på Ann sine ulike versjoner av sannheten. Jeg elsket løsningen på denne «gåten». Meget kløktig gjort. Dristig, men vellykket.

Anns versjoner er bare en liten del av teppet. For det meste følger vi Anns far som er politietterforsker. Ved å lese bakteksten på boka forstår vi at fire ungdommer har utført en handling som fører til at to av dem blir drept, en forsvinner sporløst, mens den fjerde går en uviss fremtid i møte. Her har vi nok et vågalt grep, for disse tingene skjer nemlig ikke før du har kommet et godt stykke inn i mursteinen på 570 sider. Men … samtidig synes jeg dette grepet var med på å øke spenningen flere hakk. Vi får ikke vite hvem av de fire som det ene eller andre skjer med, og dette holdes godt skjult for leseren i flere hundre sider. Løsningen er brilliant, og jeg koste meg skikkelig med hvor godt Damhaug klarte å lure meg. Alt du tror er sannhet og fakta får sprekker i forføyningene helt fram til siste slutt. Tøft! Rett og slett jævlig tøft!

Så har vi språket. Du verden … Her har Torkil Damhaug lekt seg og eksperimentert med alle mulige språklige virkemidler. Det er en fryd for det trente øyet, men nok en gang … Krevende for de som ikke har lest mye. Ser en overfladisk på det kan det nesten virke som om Damhaug har brukt spontanskriving som metode, og så gitt det ut uredigert. Normer for setningsbygging, tankereferater, skildring og dialoger er brutt i stykker. Vi møter tilsynelatende en forfatter som forteller fritt alt det som faller ned i hodet på ham der og da, og så bare har latt det stå slik. Der alle vi andre finsliper, pusser og flikker på hver eneste setning, virker det som om Damhaug har latt alt dette stå. Resultatet er et svevende poetisk språk, noe litt upolert fabulerende og drømmende, og en råskap i det språklige som vi sjelden ser. Spesielt ikke hos krimforfattere. Dette kommer aller mest til uttrykk i Anns synsvinkel og i galskapen til Streiferns far, Nitter. Jeg må virkelig bruke hjernen for å forstå og prøve å tolke uttrykket hans.

Det som gjør at jeg personlig ikke kommer ut med toppkarakteren på «En femte årstid» er at jeg syntes boka ble litt for lang etter min smak. Spesielt drygt var det å komme seg fra side 50 til side 200. I den delen av boka forsvinner motoren litt, og historien blir litt stillestående. En annen ting er at Nitters galskap er så overdimensjonert at jeg sliter med å tro at noen kan være så fullstendig uten kontakt med virkeligheten. Men … Damhaug er psykiater, så han vet garantert hva det er han skriver om, og ville nok ikke skrevet noe som ikke kunne ha rot i virkeligheten. Dessuten blir en del av partiene i teksten noe krevende å lese. Boken er ikke lettlest, for å si det slik.

Dette er ikke først og fremst en bok som skremmer vannet av deg, men heller en litt creepy historie som sakte men sikkert kryper inn under huden din. Hele veien beveger vi oss i en dimensjon der fantasi, drømmer og virkelighet overlapper hverandre. Kall det gjerne en femte årstid, om du forstår. Alt i alt er dette en krimbok som det ville forundre meg stort om ikke ble en av de nominerte til neste års Riverton. En krimbok for de kresne.