Bare et barn – En åpen anmeldelse

BARE_ET_BARN_forside_x.inddHanne Kristin Rohde har gitt ut to kriminalromaner om sin politihelt Wilma Lind. «Mørke hjerter» i 2014 og «Bare et barn» i 2015. Bøker som har veltet salgstativene i de fleste norske bokhandlere. Det er ingen tvil om at Rohde har funnet sitt lesende publikum, og det er jo derfor vi skriver, er det ikke? Likevel tar jeg meg selv i å undre på hva det er disse leserne ser, som jeg tydeligvis ikke klarer å finne.

 

Hva mener jeg med «åpen anmeldelse»?

Hanne Kristin Rohde har gått tøft ut mot anmelderkorpset i avisene de siste dagene. Hun mener det ikke er takhøyde for å kunne komme med tilsvar til slike anmeldelser, og at de derfor blir stående som «fasiter». Tilfeldige terningkast. Dette har hun fått motbør på i bøtter og spann fra flere hold. Jeg har chattet med henne, og gitt henne anledning til å kommentere denne dagsferske anmeldelsen, noe hun har sagt hun vil gjøre i morgen eller over helga. Den vil bli publisert i sin helhet her på min blogg. Dette er min gest til en forfatter som faktisk tør å utfordre selveste Paven og hele hans hoff, men jeg understreker samtidig at jeg langt på vei er enig i det som kritikerne hennes sier om hennes innlegg. Jeg tror heller ikke at vi er tjent med at anmeldelser blir til en debatt av svar og motsvar. Uansett så gleder jeg meg til å se om dette faktisk fungerer slik hun mener det vil gjøre, og at vi gjennom min anmeldelse og hennes svar på denne, vil få et mer nyansert og riktig bilde av romanen. Spennende …

ANMELDELSE AV «BARE ET BARN»

Det blir for tullete å påstå at et menneske selger 60.000 kriminalromaner bare fordi hun har vært på TV. Ja, hun har et kjent fjes, men det skal mer til enn det for at vi som leser krim går i butikken og spanderer 350 kroner på lesestoff, og om vi lot oss lure til å kjøpe katta i sekken en gang, så ville vi aldri i livet latt oss lure en gang til. Det er med andre ord noe som veldig mange lesere liker i bøkene til Rohde.

Jeg har lest «Bare et barn» på eBokBib de siste ukene. Hennes andre Wilma Lind-roman. Jeg var ikke nådig i min kritikk av hennes første roman «Mørke hjerter», men jeg ønsket å se om hun hadde utviklet seg som forfatter, og var nysgjerrig på om hun klarte å videreutvikle sitt politiunivers. La oss begynne akkurat der …

Ja, «Bare et barn» er en bedre kriminalroman enn «Mørke hjerter». Jeg ser hun har tatt noen skritt i riktig retning. Dette gjelder etter min mening først og fremst et betraktelig bedre anslag på romanen, et mindre navlebeskuende fokus på interne stridigheter i politiet, og en litt tightere og strammere dramaturgi. (spenningskurve, suspense). Jeg ser også enkelte små litterære partier i denne teksten som var totalt fraværende i hennes første. Vi snakker altså om en forfatter som har tatt noen tydelige grep rundt sin formidling.

Likevel er det en del som forundrer meg ved denne oppfølgeren, og som jeg kunne tenke meg å høre Rohdes egne tanker rundt. Dette er problemområder som er helt essensielle for oss som skrivere, og jeg går ut i fra at det er noe hun har diskutert mye med sin redaktør i Kagge forlag.

Det som først og fremst gjør at jeg er kritisk til «Bare et barn» er at teksten ikke kommuniserer godt nok med meg som leser. Ikke på makronivå, og heller ikke på et mikronivå. Med makronivå mener jeg her selve historien som blir fortalt. Det er deler av den jeg sliter veldig med å skjønne, og da spesielt mot slutten. Selve opprullingen av drapsgåtene. Hvem gjorde hva? Til hvilken tid? Hvorfor gjorde de det, og var det på eget initiativ, eller på ordre fra noen? Det kan være min indre logikk som svikter, men jeg klarer ikke å se hvordan det kunne være mulig for gjerningsmannen å skjule det som er den store twisten i historien mot slutten? Det kommer en forklaring som bunner ut i noe psykiatri, men jeg får ikke det puslespillet til å gå opp. Her kan det være noe vesentlig informasjon jeg har gått glipp av. Likevel … I beste fall er selve opprullingen og løsningen på drapene uklar og forvirrende for min del. Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar når siste side er lest.

Dernest har vi kommunikasjonen på et mikronivå. Her snakker jeg først og fremst om svake referansebindinger, noe som også var et stort problem i «Mørke hjerter». Problemet er gjennomgående i hele romanen, og omfatter alle partier av teksten, men det er mest synlig og forstyrrende i dialogene. Med svak referansebinding mener jeg at jeg som leser ikke skjønner hvem som snakker, tenker eller utfører en handling. Eksempelvis så er det flere dialoger i «Bare et barn» der replikker fyker frem og tilbake mellom flere personer, og der jeg som leser ganske umiddelbart mister tråden i hvem det er som snakker. I tillegg er det de sier høyt til hverandre gjerne bruddstykker av egne tanker, resonnementer eller assosiasjoner. I dramatisk dikting ser vi gjerne navnet på den som snakker (replikkmarkører), det gjør vi ikke i romaner. Da er det ekstra viktig at forfatteren til enhver tid forsikrer seg om at leseren forstår hvem det er som snakker. Dette er en stadig kilde til irritasjon hos meg i begge Rohde sine bøker, og har ikke blitt nevneverdig bedre i «Bare et barn».

Andre ganger er det gjerne det som blir sagt som er forvirrende. Noe kan for eksempel fremstå som en helt logisk slutning for Wilma, men jeg som leser begriper ikke hvorfor dette er så logisk og selvsagt. Jeg klarer med andre ord ikke å følge hennes tankerekke. Flere ganger i teksten stoppet jeg opp og tenkte «Hæ….? Hva skjedde nå, hvorfor tenker eller sier hun slik og slik?». En annen kilde til at referansene blir svake er at det er veldig mange navn til stede i krimgåten. Vi snakker gjerne om 7-8 ulike personer som blir diskutert om hverandre i samme dialog mellom flere personer på politikontoret, og der en skal ha svært god oversikt over karakterene for å kunne klare å henge med. En person omtales for eksempel med fornavn enkelte steder i dialogen (Unni) og med etternavn andre steder (Taraldsen). Samme person er både gravende frilansjournalist (nå), tidligere ansatt journalist i Aftenposten (for en del år tilbake), og informasjonsansvarlig i politiet (for en kort stund siden i et kortvarig vikariat). Hun har altså i tillegg blitt drept, og i den diskusjonen oppstår det gjerne flere referanser til andre journalister, kolleger, fiender, venner og ikke minst både heterofile og homofile partnere innenfor og utenfor politiet. (Ja, vi snakker fremdeles kun om Unni Taraldsen). Plusser du på at det fremkommer 3-4 andre personer med like mange roller på CVèn i samme dialog, så skal det godt gjøres å henge med.

Dette er jo noe vi jobber MYE med mens vi skriver. En tekst må kommunisere med leseren for å ikke falle helt igjennom. Typiske tilbakemeldinger fra mine redaktører er gjerne: «Hvem sier dette? Hvorfor blir han så sint? Er dette noe hun sier, eller tenker hun det? Utydelig. Omformuler! Dette skjønner jeg ikke!» Denne kommunikasjonen med redaktørene er kjempeviktige, for de hjelper meg å bedre kommunikasjonen. For, og slik har alle vi skrivere det, en god del av historien vi skriver finnes BARE i vårt eget hode. Vi vet hvorfor en karakter utfører en handling, men leseren vet det ikke. Da er det svært viktig at vi klarer å få leseren til å forstå det vi vet. Her mener jeg Hanne Kristin Rohde burde fått mye mer hjelp av sin redaktør. Enten det, ellers så er jeg usedvanlig sløv i toppetasjen, som ikke klarer å forstå henne. Samtidig er dette aldri et problem når jeg leser andre bøker, så jeg tror det er Rohde som er uklar. Jeg ønsker å vite hvor mye hjelp hun har fått i dialogene av sin redaktør. Om dette i det hele tatt har vært et fokus, og om det har vært det, hvorfor en har valgt å ikke ta tak i problemet? Dette er jo helt elementære og ganske enkle ting å jobbe med for redaktør og forfatter.

Så har vi det som handler om driv og tempo. Dette handler selvsagt om smak. Noen ønsker heseblesende historier med mye action og dramatikk, andre vil dvele lenge ved etterforskningen og mysteriet. Men … Jeg tror ikke jeg banner i kjerka når jeg påstår at det er en svært begrenset leserskare som ønsker seg mest mulig møteprat i en krim. Noe blir det, og skal det være selvsagt, og Rohde har kuttet noe ned på denne biten i Bok 2, men fremdeles foregår det aller meste av handlingen på politikontoret i møter, personalsamtaler, pressekonferanser, og i samtaler mellom en eller flere i etterforskningsgruppa. Disse momentene brukes gjerne for å oppsummere, og stake en vei videre i etterforskningen. En kjapp scene … I «Bare et barn» foregår det aller meste av handlingen i disse møtene og samtalene. Jeg vet at dette selvsagt er helt realistisk, for det er jo slik det er i real-life, men det er ganske kjedelig å lese etter min mening. Det bremser både tempo, motor og driv. Hvorfor velger Rohde å legge såpass mye av handling og dramaturgi i og rundt politihusets indre stridigheter?

Det kunne vært interessant, spennende og engasjerende lesing dersom karakterene på politihuset var mer sammensatte. At handlingen i den interne dramaturgien tok uventede vendinger. Problemet etter min mening er at de slemme bare er slemme og de gode bare er gode. Hele tiden. Vi vet hvordan Tone Byfuglien (Wilmas sjef) vil respondere i enhver situasjon. Hun er alltid negativ, alltid i opposisjon til alt Wilma gjør, alltid smålig, og alltid bedrevitende nesevis og nedlatende. Hun er rett og slett en god gammeldags heks. Hvor mye mer interessant som karakter ville hun ikke vært dersom hun av og til kunne vært Wilmas støttespiller, at hun hadde evne til selvransakelse eller anger. At hun av og til hadde hatt rett, eller at hun noen ganger ble satt grundig på plass av sine sjefer.

Andre ganger får plutselig en karakter helt andre egenskaper enn de vi har blitt presentert for. Bjarne for eksempel. Wilmas nærmeste medarbeider. Gjennom en og en halv bok er han en usynlig grå mus. En politimann uten spesielle karaktertrekk utover at han alltid jobber veldig mye. Så blir han syk, og plutselig framheves han av alle på politihuset som en etterforskernes Supermann. En helt uerstattelig, genial og fantastisk mann. En som er selve limet, og som den alle er avhengig av for å være i nærheten av å kunne oppklare noe som helst. Han er selve «hjernen» i alt de gjør. For meg som leser blir dette bare rart og merkelig. Hva var det som skjedde som plutselig gjorde ham til frelseren? Forsto de det ikke før han ble alvorlig syk, eller er det så enkelt som at dette har befunnet seg i forfatterens hode hele veien, uten at hun har klart å vise det til leseren før mot slutten av denne boka? Jeg vet ikke. Jeg vil gjerne høre Rohdes tanker rundt karakterbyggingen. Hvilke grep hun gjør i teksten for å prøve å gjøre dem levende og sammensatte.

Hva blir så min konklusjon? … Vel, jeg mener at Hanne Kristin Rohde har tatt et steg fremover som krimforfatter med «Bare et barn». Samtidig så har ikke forlaget gjort jobben sin denne gangen heller når det kommer til arbeid med selve teksten. Enten så må de tørre å være tydeligere i sin redaksjonelle motstand ovenfor Rohde, eller så må de gå grundigere inn i teksten hennes. Det er alt for mange brist i logikk, referansebindinger, lite sammensatte karakterer og i dialogene. Dette er noe redaktører og språkvaskere gjerne har som sin hovedoppgave i et forlag. En roman må kommunisere godt med leseren, og det gjør ikke denne etter min mening. Samtidig er jeg ikke blind. Rohde har solgt 10 ganger mer enn den gjennomsnittlige norske krimforfatter, og det gjør hun ikke bare på grunn av at vi har sett henne på TV. Det må være noe i disse bøkene som engasjerer voldsomt ute hos norske krimlesere. Problemet mitt er at jeg ikke ser dette. Forhåpentligvis vil Rohde selv fortelle meg hva dette noe er.

21.04.2016

 

12 comments

Add Yours
  1. Litteraturkritikkdebatt |

    […] ikke minst, bokblogger og forfatter Geir Tangen har tatt Rohde på ordet og skrevet en åpen anmeldelse av hennes siste bok, «Bare et barn«, der han oppfordrer henne til å komme med sine kommentarer til anmeldelsen, noe hun har […]

    Lik

  2. Liv SERine

    Takk for tips mht dialoger!! – som ‘fyker’ mellom mennesker, der tråden er vanskelig å holde, hvem sier hva osv. I min dokumentarblogg refereres samtaler fra lydopptak. Leste en gang i DN – tror jg det var – dialogen mellom et ektepar på Ikea. Ble helt fasinert av den form for dialog, der man rett og slett bruker verktøyet ‘show, dont tell’ – uten å utbrodere hvem som sier hva. Enig at i en bok basert på slike dialoger, mellom flere personer, kan det bli slitsomt å holde tråden.

    Lik

  3. Tine

    Spennende å følge med på diskusjonen, og jeg likte godt dine tanker om bøkene til Hanne Kristin Rhode. Gleder meg til å se om og hva hun svarer deg på dette. Som bokblogger lener jeg meg kraftig til uttrykket «leseglede» i mangel av ordforråd og gode evner til å sette fingeren på hva det er som er feil eller mangler ved en bok. I denne omtalen din setter du ord på sider ved romanen som jeg nikker gjenkjennende til, f. eks. det å si «He?» og lure på hvem det er som snakker nå. Jeg som alltid har trodd at det er meg som ikke følger skikkelig med når jeg leser, har fått bekreftet at andre også kan oppleve dette. Takk for glimrende omtale og flott innspill til debatten 🙂

    Lik

  4. Bjørn Bakken

    En annerledes anmeldelse – sterk faglig begrunnet. Kjenner igjen mange av mine egne reaksjoner fra da jeg leste boka, særlig miljøet på politihuset og personene der. Ellers kan jeg underskrive på Tine sine ord om manglende ordforråd og det å lande på ordet leseglede.
    Det blir spennende å følge med.
    Hyggelig at du har lenket til bloggen min under tilbaketråkk.

    Lik

  5. Johanne

    En veldig god og saklig kritikk av boken, samtidig strekker du ut en åpenbart velmenende og hjelpende hånd, som Hanne Kristin Rohde åpenbart trenger.

    Lik

  6. ingvildsinverden

    Denne likte jeg! Skriver bachelor om troverdig dialog i romaner, og her var det mange fine argumenter å hente. Tusen takk!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s