– Jeg fikser det ikke, Pelle!

Haugesund, 30.august 1990. «Jeg fikser det ikke, Pelle. Jeg fikser det ikke!» En av de mest omdiskuterte replikkene innen nyere norsk skjønnlitteratur, tatt fra filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens «Døden på Oslo S»,  har premiere under filmfestivalen. Elsket og latterliggjort.  Filmen røsket opp i alt vi ungdommene trodde vi visste om norsk film. Plutselig kom det noe ekte. Noe bra. Noe som tok ungdom på alvor. Vi elsket Ingvar Ambjørnsen. Han måtte være noe av det kuleste mennesket på jord, og fremdeles blir jeg starstrucked når jeg passerer Håvard Bakke på gata i Oslo, og jeg kjenner jeg rødmer lett i køen bak Helle Lee Figenschow på Tivoli i København. Spørsmålet er … Kan den forhatte og elskede replikken ha sin aktualitet 26 år senere?

JA! Jeg mener det. Selv nå, 26 år senere sliter vi med å fikse det. Problemene er akkurat de samme nå som den gang. Dere tror kanskje at jeg snakker om livet. Om kjærligheten. Om dopavhengighet. Om kørka foreldre? Nei, jeg fikser den biten. I en alder av 46 bør jeg helst ha koll på de basic tinga i livet. Det jeg snakker om er språket. Den egentlige grunnen til at Lenas replikk fra Pelle og proffen-filmen har blitt så mye debattert at den har blitt et legendarisk klipp i norsk filmhistorie. For snakker ungdommen slik? Brukte ungdom i 1990 slike ord og uttrykk? Altså, hallo … Ambjørnsen var jo urgammel allerede den gang. 34 år faktisk! Hvordan kunne han vite hvordan vi kidsa snakka, liksom?

Han gjorde jo ikke det den gamle (ring)reven. Han bommet grovt, for det var ingen som snakket som Pelle og Lena. Jeg våger meg på påstanden at det ikke var en eneste jente som kunne funnet på å si «Jeg mista undervannstrikken, så jeg måtte crawle» når hun sto dyvåt foran Pelle.  Det er fiktivt og konstruert. Nå skal det sies at jeg ikke har sjekket om det er forskjell på boka og filmen i disse dialogene, men likevel. Ekte ungdomsdialoger fikser vi ikke. Ikke den gang, og ikke nå. Poenget er at alle vi som ikke vanket til daglig på Oslo S i 1990 slukte replikkene med hud og hår. Ambjørnsen fikk oss til å tro at det var slik de snakket der nede. Det var hipt, kult, og jævlig stilig, syntes vi. En norsk film der norske ungdommer snakket ekte norsk ungdomsspråk. At Helle Lee Figenschow egentlig var dansk fant jeg ikke ut før ti år senere.

Hva er poenget, spør du kanskje nå? Hva er det jeg vil frem til? Jo, altså … Problemet er at jeg sliter med akkurat dette. Jeg fikser det ikke. Sannsynligvis i likhet med alle andre som skal skrive bøker der ungdommer har en viktig rolle. I bok nummer to i min serie om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll spiller Viljars sønn Alexander en hovedrolle. Han er en 17 år gammel Haugesunder, og skal ideelt sett snakke slik 17 år gamle Haugesundere gjør. Men det går ikke. Ordene og frasene de bruker i dag er fullstendig utgått på dato om et år og to. Dessuten snakker de dialekt. Jeg kan ikke skrive replikker som «Følle du? Eg orka`kje gå Stripå tebakkårs i denna sorpå aleina» eller «O i hellane, mann – da e dan styssta pylså eg har sitt!»

Det går ikke. Like umulig blir det å oversette dialektstrofene til rent bokmål. Det virker konstruert, unaturlig og ur-teit.  Løsningen blir ofte å lempe på med bannord, for ungdommer banner jo veldig mye, ikke sant? Vips! Så har du ekte og troverdig ungdomsspråk …? Ikke det nei. Så blir spørsmålet da, hva jeg skal gjøre med dette. Unngå dialoger kanskje? Tell – Don`t show! Vi prøver: «Han snudde seg mot henne og sa at han ikke orket å gå veien tilbake gjennom Haraldsgata alene. Det var sørpete og nitrist, og han ville ha selskap.» Eller «Alexander ble svært overrasket da han fikk pølsen servert i kiosken. Det var den største pølsen han noen gang hadde sett»

Joda. Fungerer greit det, men ikke hele veien. Noe direkte tale må det tross alt være for å få variasjon i språkbildet, øke dramatikken, og for å ikke bremse tempoet for mye. Det er her jeg sliter. Har jo en utflyttet 18 åring og 19 åring som jeg kunne spurt, og for så vidt en hel klasse med ungdomsskoleelever. Men, tro meg … de snakker ikke til oss voksne slik de snakker til hverandre. Er du sjokkert over hvor vulgært språket deres er ved middagsbordet, så skulle du hørt dem ute på byen med vennene. Det språket de snakker der, egner seg faktisk ikke i en roman.

Jeg hadde trengt en easy-fix, for å si det slik, men den finnes ikke. Dessuten må jeg ha i tankene at «Hjerteknuser» faktisk skal oversettes til 15 ulike språk, og jeg har en mistanke om at de 15 oversetterne neppe er tenåringer fra Haugesund.  Jeg må med andre ord ha et forståelig språk, helst uten utbrukte klisjeer, og ikke konstruere replikker som inneholder ord som «undervannstrikk» og «pulevenn»  bare for å virke kul og ungdommelig. Nei, jeg ender nok opp med mye banning er jeg redd. Det er en sikker vinner, og ordet «Faen!» er verdens enkleste ord å oversette. Selv på tyrkisk og tsjekkisk. Men, det gjør vondt at jeg ikke fikser dette. Finnes det noen ungdomsbokforfattere der ute som har noen tips til en som begynner å bli grå i manken, og som foretrekker en rolig taco-lørdag foran grøftefyll?

Eller finnes det triks som kan lure allmenheten til å tro at dialogene er realistiske og ekte uten at de er det? Jeg mener … Jeg klarte jo å lure dere til å tro at jeg faktisk har møtt Helle Lee Figenschow på Tivoli i Danmark? Seriøst … Hadde det skjedd i virkeligheten ville jeg gått rett i knestående.

Det begynte altså i Haugesund den 30.august i 1990, og det slutter her, i Haugesund i 2016. Vi kan slå det fast først som sist. Pelle og Lena er fremdeles like aktuelle. Vi fikser det fortsatt ikke. Enda godt Ingvar Ambjørnsen ennå er ung og kul.

Se utdrag fra Døden på Oslo S her.