Uslepen krimdiamant

Odd Arve Skaanes-Røed debuterte på senhøsten med sin spenningsroman «Storebror» på eget forlag. Romanen viser oss en frisk og annerledes krimforfatter som utvilsomt har et fortellertalent, men den viser oss også hvorfor vi bør gå mange runder med oss selv før vi gir ut på eget forlag. «Storebror» er en fantastisk spennende historie som ville hatt godt av flere runder hos en redaktør og en språkvasker. Skaanes-Røed er en uslepen diamant som jeg håper noen vil oppdage. Med litt hjelp kan hans kommende bøker bli å regne med i det norske krimlandskapet.

«Storebror» er så nervepirrende og spennende på sitt beste at den hadde fortjent å bli brettet ut i filmformat. Jeg ser scenene spilles av i hodet mitt. Jeg vet at det ville blitt en spillefilm som hadde hatt både nerve, action og intense scener. Samtidig måtte en manusforfatter tatt noen skikkelige grep for å lande historien på en god måte.

La oss se litt nærmere på hva det er som gjør at akkurat denne romanen skiller seg slik ut i mengden av selvpublisert materiale. Jeg har lest mange av dem de siste årene. Noen mangler helt åpenbart en god historie, andre et fortellertalent, mens noen også rett og slett mangler evnen til å formidle seg skriftlig. Odd Arve Skaanes-Røed mangler ikke noe av dette. Han har en gnistrende god historie, et åpenbart fortellertalent og bra formidlingsevne. Det Skaanes-Røed mangler er gode hjelpere. Noen som kunne fortalt ham hva som er lurt, og ikke lurt. Hva som fungerer og ikke fungerer. Skaanes-Røed mangler rett og slett litt av det som er basic i romanskriving.

La oss begynne med at fortellerstemmen formulerer seg i presens (nåtid). Et skriveteknisk grep som sikkert er gjort for at leseren skal komme nærmere handlingen. At det skal øke den indre dramaturgien i historien at alt skjer her og nå. Du som leser er til stede sammen med karakterene og opplever det samme som dem i sanntid. Fungerer det. Definitivt NEI. Det blir bare rot og surr. Karakterene har naturlig nok tankereferater i preteritum samtidig som de da handler i presens. Her hoppes det med andre ord fram og tilbake i tid ofte flere ganger i samme avsnitt. Et annerledes og spennende trekk kanskje, men for meg var dette bare forvirrende og ekstremt irriterende. Jeg er bombesikker på at en redaktør ville tatt tak i dette, og bedt forfatteren fjerne dette grepet. Det er en grunn til at forfattere flest ikke bruker det.

Dernest er det en del svært enkle skrivetekniske og fortellertekniske grunntanker det ikke er tatt hensyn til. Jeg kan gi noen eksempler her. Forfatteren bør holde seg til en enkelt synsvinkel i en scene, ikke skifte mellom de ulike karakterene. Her synder forfatteren svært mye, og scenene framstår som rotete på bakgrunn av dette. Et annet eksempel er keitete dialoger. For mye bruk av lydord er aldri bra. «øøøøh» «ææææh» «hehehehe» osv. Det framstår som kunstig. Det samme med ord som «altså» og «liksom». Når disse brukes i nesten hver eneste replikk, så blir det ikke helt ekte. Det virker konstruert og påtatt.

En annen ting er transportetapper. Boken har en del av disse. Kort fortalt er dette når forfatteren har behov for å forflytte karakterene sine fra ett sted til et annet, og så skriver om selve transporten. Et godt eksempel er når Katrine reiser til Gdansk for å intervjue enken etter Janek. Selve intervjuet er veldig kort, og det er lite oppsiktsvekkende som kommer frem her som ikke kunne vært sagt i en kjapp telefonsamtale. Var det nødvendig å sende Katrine til Gdansk? Og om det var det … Hvorfor så mange skildringer fra flytur, hotellopphold og andre ting? Det bremser tempoet, og er helt unødvendig. Alt det som sto på disse sidene kunne vært kortet ned til et lite avsnitt der Katrine snakker med enken i telefon.

To ting til slutt. Undertekst er en kunst å få til. Å ikke si det som leseren allerede forstår. Når en for eksempel sier at «Olav gjespet og la hodet på puten. Han var trøtt», så kan «Han var trøtt» strykes. Leseren forstår dette i og med at Olav gjespet og la hodet på puten. (eksempelet er fiktivt). Veldig ofte overforklarer forfatteren slike ting, og med det undervurderer han leserens evne til å resonnere. Det siste gjelder den åpne slutten. En av karakterene får vi aldri vite hvordan det går med. Det KAN fungere som en cliffhanger, men i 99% av tilfellene skaper det bare mer irritasjon enn det skaper spenning inn mot neste bok. Et godt eksempel her er Ulrik Høisæther som i sin andre bok fra 2013 «Rene hender» lar en av hovedpersonene bli skutt i siste scene. Vi får ikke vite om han overlever eller ikke. Frustrerende for leseren, og når bok 3 i serien aldri ble utgitt … Vel, da er det bare trist. Heter en derimot Jo Nesbø så kan man la Harry Hole dø i «Gjenferd» for så å vekke ham til live i «Politi». Forfatteren VET at han får utgitt neste bok.

Som dere ser så er ikke «Storebror» uten feil og lyter, men det viktigste er likevel at vi blir kjent med en forfatter som faktisk HAR et talent, og som evner å fortelle en spennende historie. Som selvpublisert forfatter sitter jeg i glasshus, men det jeg prøver å poengtere er at man aldri skal ta lett på hvor viktig det er å ha en profesjonell redaktør og språkvasker på lag. Det koster mye penger, men det er verdt hver eneste krone. Jeg gleder meg til å se Odd Arve Skaanes-Røed skrive videre på sin serie om Katrine og Wiggo, og håper det er forlag som vil forbarme seg over et nytt norsk krimtalent. En uslepen diamant.