En mørkere oppfølger

Pseudonymet Samuel Bjørks andre bok om Holger Munch og Mia Krüger har fått tittelen «Uglen«. En krimhistorie som kryper inn under huden på deg. Ikke fordi den nødvendigvis er skumlere (Hallo … I første bok hengte drapsmannen 6-åringer i trærne), men fordi vi kommer mye tettere inn på hovedpersonene og deres traumer i denne boka. Bjørk har langt på vei lykkes i dette, men har også en del å jobbe med når det gjelder karakterene sine og deres uttrykksform.

«Det henger en engel alene i skogen« var en krim som var forhåndsdømt til å bli en suksess. En mystisk forfatter som gjemte seg bak et psudonym. Dette milleniumets mest creepy omslag. Massiv markedsføring, og en historie om en drapsmann som henger små barn i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» hengende rundt halsen. Spekulativt? Nja, det er iallfall i grenseland. Effektivt? Ja, så absolutt. Noen vil kanskje hevde at boken solgte så godt grunnet markedsstrategien til forlaget og Bjørks agentur. Det er heldigvis en sannhet med store modifikasjoner. Ingen bøker selger uten at forfatteren har en god historie å by på som er fortalt med en god penn. Slik var det med «En engel henger alene i skogen»

På samme måte som den første var dømt til å lykkes, så kan en gjerne si at oppfølgeren var dømt til å mislykkes. Alt for store forventninger, en kortere skriveprosess, media som ikke nødvendigvis fant det like spennende nå som forfatternavnet var avslørt, og en historie uten de samme åpenbare skrekkscenarioene. Med dette i bakhodet må jeg si at Bjørk har klart seg forbausende bra. Uglen er (som forventet) ikke på samme nivå som første bok, men det er en god oppfølger. Samuel Bjørk har også gjort tydelige grep for å utvikle seg videre som krimforfatter, og historien er både lettlest og spennende. Det er ikke ofte jeg leser en 500-siders roman på knappe tre døgn, for å si det slik.

Det tydeligste trekket er som sagt at vi kommer mye nærmere innpå både Mia og Holger. Deres plager og akilleshæler får langt større plass, og ingen av dem framstår som usårbare eller ufeilbare i «Uglen». Fra å være superhelter i første bok har de blitt til mennesker i andre. Mia Krüger blir sett på som genial av alle rundt henne, men det blir ganske fort åpenbart for oss som leser at det er hun ikke. Hun sliter kraftig med alkoholisme og pillemisbruk. Må ta tabletter for å komme både opp og ned i normalt gjenge, og hun drikker så mye at det utvilsomt går ut over både jobben hennes og dømmekraften. I «Uglen» går hun på trynet gang på gang, og vi ser et menneske i forfall. Det er mer flaks og tilfeldigheter som fører henne mot målet enn det er «Sherlock Holmes-genet» som utgjorde så mye av første bok. (Det at hun kunne se sammenhenger der ingen andre gjorde det).

På samme måte er også hennes sjef Holger Munch en langt mer sammensatt karakter i «Uglen». Han har tydelige helseproblemer, og mangler dømmekraft i mange viktige situasjoner. Bedømmer feil, stoler for mye på Mia, og tar fatale valg i etterforskningen. Han har også et skrantende privatliv som ikke akkurat bærer preg av familieidyll og good intensions. Hans sjalusi til ex-konens nye mann er like gjenkjennbar som den er patetisk. Det er en sliten og utkjørt Munch som mer eller mindre snubler gjennom etterforskningen. Vi kan med andre ord konkludere at Samuel Bjørk beveger seg stadig nærmere definisjonen på Nordic Noir i skrivingen sin. Denne merkelappen som er blitt så populær verden rundt, og som gir oss hverdagsetterforskere med trøblete liv som mer og mindre hangler seg gjennom jobben i et mørkt, kaldt og ugjestmildt nordisk landskap. Det er dystert, det er uhyggelig og det er mystisk. Check! – Samuel Bjørk fyller disse skoene, og vel så det.

Jeg liker Bjørks persongalleri, og mener han har gjort en god jobb med oppfølgeren. Når det er sagt, så finnes det forbedringspotensiale her. Spesielt krevende er den tredelte dialogen. Vi blir presentert for karakterenes indre tanker, deres uttalte tanker, og deres verbale dialoger. Ofte sammenblandet om hverandre på en måte som gjør det både forvirrende og plagsomt. Det blir til tider veldig pratsomt, og overlater absolutt ingenting til fantasien. Karakterene handler også tidvis irrasjonelt opp mot sine egne tankerekker.

En annen ting er det som går på troverdighet. Mia Krüger er såpass ute og kjøre med stoff og alkohol i denne romanen at enhver AKAN-kontakt ville dratt i nødbremsen umiddelbart. En ting hadde vært dersom dette var skjult for arbeidsgivere og kolleger slik som Carl Johan Vallgrens heroinist av en krimhelt, men Krügers påvirkede tilstand blir diskutert innad i etterforskningsgruppa, på ledelsesnivå, og hun tråkker på så mange regler underveis at hun ville blitt fjernet fra enhver befatning med saken. Dette skjer ikke før helt mot slutten, og selv da tas hun inn i varmen igjen med en gang hun har oppdaget et nytt spor. Et annet moment som går på troverdigheten løs er drapsmannens motiver. Her starter det bra i prologen, men det faller mer og mer sammen etterhvert. Motivet som kommer for en dag mot slutten virker svært konstruert, og jeg ser ingen sammenheng mellom personens behov for å ikle seg og ofrene i uglefjær, og det egentlige motivet som ligger bak. Jeg sliter også med at Bjørk involverer Munchs innerste krets nok en gang i selve dramaet mot slutten. En gang er helt i orden (Munchs barnebarn havner i drapsmannens klør i første bok), men at et lignende scenario skal oppstå også i bok 2 er fantasiløst. Samtidig vet vi at Jo Nesbø har gjort dette i flere av sine Harry Hole romaner. Det finnes vel ingen som har blitt utsatt for så mye jævelskap som Holes kjæreste og hans stesønn 😉

Oppsummert kan vi konkludere med følgende. «Uglen» er mer enn godkjent som oppfølger av «Det henger en engel alene i skogen». Samuel Bjørk har gjort en god jobb med karakterene, og vi kommer nærmere inn på personene Munch og Krüger. Boka er spennende, og kan så absolutt betraktes som en pageturner. Boka er mindre spekulativ, men beveger seg nærmere Nordic Noir sjangeren. Jeg mener forlaget burde hjulpet Bjørk med å stramme inn boka med minst hundre sider. Det meste kunne vært tatt fra hovedpersonenes tankereferater. De blir alt for krevende å forholde seg til. Litt fantasiløs opprulling, og manglende logikk i en del sentrale situasjoner. Samtidig liker jeg veldig godt måten Bjørk skriver og skildrer på, og han er «i tiden» med å gjøre historien dystrere og mørkere. Vi ser det samme hos for eksempel Gard Sveen i «Helvete åpent», Frode Granhus i «Kistemakeren» og i Sidsel Dalens «Nødhjelp», alle tre norske 2015-utgivelser.

Er du på jakt etter en spennende «murstein», og har lest «En engel henger alene i skogen», så vil jeg anbefale «Uglen». Bjørk har ikke glemt sine kunstner, for å si det slik.