God Juul fra Enger

Gyldendal_Enger_Banesår_v2Engers krimhelt Henning Juul avslutter krimåret 2015 for min del. Siste kapittel i en spennende serie på fem bøker. En harmonisk kvintett. En fargerik flush. Et norsk krimeventyr solgt til 26 land. Siste punktum er satt med Banesår.

Jeg ser at kritikerne er uenige. Noen mener serien tapte seg med de siste to bøkene, andre synes Thomas Enger klarte å fullføre sitt bokprosjekt med glans. Jeg befinner meg et sted midt mellom disse påstandene. Bok 4, Våpenskjold, var på grensen til å være fryktelig svak, mens siste avsnitt i serien, Banesår var strålende. Tettpakket spenning, uventede twister, høyt tempo og en prolog som gjorde at jeg holdt meg på pinebenken fram til siste slutt.

Om en har lest hele serien på fem bøker så er Banesår ingen nedtur. Ja, den er full av detaljer, henvisninger til tidligere episoder, masse navn, slektskap og synlige og usynlige tråder som en må holde styr på. Krevende for en ny leser, eller dersom det er lenge siden du leste de forrige bøkene. Men, slik må det nesten være når en skal sy sammen en hardangersøm av sammenhenger i et drama som har utspilt seg over 1500 sider og fire tidligere utgivelser.

Det som skuffer meg litt, om en ser serien under ett, er fraværet av de egentlige bakmennene i de første bøkene. De burde hatt en tydeligere rolle der. Samtidig så er det jo akkurat det som er så forsnærende med bakmenn. De holder seg skjult i bakgrunnen helt til det brenner alvorlig under føttene deres. De er usynlige spøkelser som trekker i tråder, og sender sine fotsoldater ut i krigen for seg. Slik er det også i Henning Juul-serien. Det er liten vits i å begynne å spekulere i hvem som sto bak brannen som tok livet av Jonas før du er kommet til bok 4.

Jeg kunne også påpekt en del tråder som blir hengende igjen også etter siste bok. Vi får ikke vite hvordan det egentlig gikk med et par av aktørene, men vi kan tenke oss til det, og det får være greit nok.

Det kritikerne burde ta litt mer inn over seg når det gjelder Engers bøker er at vi snakker ikke om hans femte bok nå. Eller, jo det er det selvsagt, men på sett og vis blir hele Juul-serien hans debut. De første ordene i Skinndød er de første ordene Thomas Enger produserte som forfatter. Den fem-bok lange serien var planlagt i detalj lenge før en eneste krimleser hadde hørt om mannen, og han har på fem år jobbet seg gjennom hele serien, og samtidig oppnådd en internasjonal suksess som svært få er forunt. Han har garantert forbannet seg selv mange ganger underveis for at han la opp løpet slik uten tanke på at alt dette måtte henge nøye sammen den dagen siste punktum skulle settes. Jeg synes Thomas Enger har gjort det med glans. Serien om Henning Juul står fjellstøtt gjennom fire av fem bøker. Det står det respekt av.

De aller fleste av oss som skriver bøker har mer enn nok med å tenke en bok, og en historie om gangen. Skulle jeg tenkt fem bøker i sammenheng slik som Enger gjør, eller Jussi Adler-Olsen (10!) for å ta et annet eksempel, ville jeg fått skrivesperre halvveis inn i første kapittel. Det ville rett og slett blitt for mye å forholde seg til.

Jeg kunne sagt en del om denne femte boken, Banesår. Men, det blir feil nesten uansett. For dersom en skal se på boken som en enkeltstående krim som skal kunne leses uavhengig av de fire første, ja så ville boken vært en fiasko av dimensjoner. Dette er IKKE en bok du drar med deg fra kiosken på Narvesen for å ha noe spennende lesestoff på flyet. Karakterene er totalt ukjente og svært mange, forhistorien deres er i beste fall uklar og kaotisk, og samspillet mellom karakterene ganske forvirrende. Det er med andre ord ganske så nytteløst å lese denne boken uten å ha lest minst et par av de forrige. Samtidig så vil jeg ved å gå inn i handlingen i Banesår uansett avsløre så viktige detaljer, at det også blir feil. Derfor snakker jeg altså mest om hele Juul-serien. Det er nemlig det Banesår handler om. Avslutningen på Juul-serien. Oppklaringen av mordbrannen som drepte Jonas. En mordbrann vi får høre om i første avsnitt i første bok. Et mysterium som har strukket seg over fem bøker.

Ser vi slik på det, så er det ingen tvil i min sjel. Få andre krimhistorier i nyere tid har engasjert meg mer enn historien om den brannskadde nettjournalisten Henning Juul. Engers andre bok, Fantomsmerte var den aller første boken jeg som bokblogger anmeldte høsten 2012. I tre år har jeg ventet på svarene rundt Jonas-drapet. Like spent hvert år på om vi kom noe nærmere sannheten. Det er nesten et tomrom i meg nå når alt er blottlagt, og siste setning er skrevet. Jeg har sett en forfatter som har blitt bedre og bedre til å skrive, men også en forfatter som tydelig har vært iført en tvangstrøye mot slutten for å få ferdig den historien som alle venter på. De tiltenkte seks bøkene i serien ble plutselig til fem, og det går fort i svingene i siste bok.

Takk skal du ha Thomas Enger, for tre år med gysefull spenning, sene søvnløse netter, og mange krimgåter. Jeg er blitt oppriktig glad i Henning Juul, og jeg må si av hele mitt hjerte at det ble et verdig, men veldig vemodig farvel med ham i natt.

Mine anmeldelser av de fire førte bøkene i serien om Henning Juul:

 

Fantomsmerte

Blodtåke

Våpenskjold

4 comments

Add Yours
  1. Stein Dølmo

    Jeg har lest bøkene om Henning Juul i tilfeldig rekkefølge. Dumt, sjølsagt, å åpne med våpenskjold, den svakeste, for så litt tilfeldig lese de andre. Men jeg avsluttet med «Banesår», og den er en meget god avslutning på en litt varierende bokserie. Enig med anmelder!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s