Nødhjelp på sparebluss

Sidsel Dalen har vokst som skjønnlitterær forfatter siden debuten i 2011. Hennes andre roman 21 dager ble til og med nominert til Rivertonprisen ifjor. Nødhjelp er hennes tredje roman med journalist Mia Mikkelsen i hovedrollen. På veien har imidlertid noe gått tapt. Den sjarmerende friskheten, humoren og spenningen som gjorde hennes debutroman Dødelige dråper til en sidevender er nå erstattet av skildrende sosialrealisme, storpolitisk maktspill, korrupsjon, og ganske lange sekvenser med gravejournalistikk. Litterært er hun utvilsomt blitt mye bedre, men historiene hennes mangler tempo. Kniven er ikke like skarp. Den indre dramaturgien har overtatt for den ytre. 

Så kan en gjerne diskutere i det uendelige hvorvidt dette er et pluss eller et minus for hennes forfatterskap. Som krimforfatter mener jeg det er et minus. Det er ikke bra at en krimroman mangler både tempo, spenning og skarphet. Ikke minst siden dette var Dalens store styrke i den første, og til dels også i den andre romanen. Mye av fortellergleden og den ungdommelige råskapen er slipt bort, etter min mening. Samtidig ser jeg at Sidsel Dalen langt på vei lykkes i å skape et indre drama og et politisk drama som griper leseren. Hun skriver bedre, er mye flinkere til å gi bikarakterene et ansikt, har flere undertekster, og skildrer tøffe miljøer og psykisk syke mennesker på en svært god måte.

Likevel … Jeg savner Sidsel Dalens opprinnelige forfatterstemme. Nødhjelp er på nesten 400 sider, men har kun tre spennende scener. Åpningsscenen, en scene der Søs flykter fra Tommy i skogen og avslutningscenen der alt og alle møtes til et endelig oppgjør. Mia er aldri i noen som helst fare med unntak av siste scene. Ikke politisamboeren hennes heller. Der Dødelige dråper var en hysterisk klappjakt fra start til mål, er Nødhjelp en ganske stillferdig og stillestående roman. For all del … Det er både interessant, gripende og engasjerende å lese om det storpolitiske spillet rundt statssekretæren og om Søs sine vanskeligheter på vei inn i et rusmiljø, men tempoet er omstendelig.

Når alt dette er sagt så bør jeg legge til en observasjon som kan forklare og rettferdiggjøre Dalens valg. Norsk krim de siste to åra har beveget seg klart og tydelig i den retningen der Sidsel Dalen nå befinner seg. Vi ser stadig flere krimforfattere som bruker langt mer plass i bøkene sine på å sette sosialrealistiske problemstillinger til debatt. Gjerne på bekostning av hasardiøse actonscener, høyt tempo og neglebitende cliffhangere. Gard Sveens Helvete åpent, Chris Tvedts og Elisabeth Rasmussens Djevelen barn, Trude Teiges Jenta som sluttet å snakke og Thomas Engers Våpenskjold er alle eksempler fra de siste to årene på det samme. Krimbøker skal ikke bare være spennende lengre. De skal også si noe viktig, og sette problemer til debatt. Rent litterært er nok dette riktig vei å gå vil mange si. Vi ser for eksempel at Jussi Adler-Olsen og paret Cilla og Rolf Börjlind gjør de samme grepene i sine bøker utenfor Norge. Jeg på min side er ei enkel sjel, og savner derfor halsbrekkende spenning og harehjerte. Ikke bare hos Sidsel Dalen, men hos alle de nevnte forfatterne.

Hva er i så fall konklusjonen min? Vel, den er at Sidsel Dalen er en smart krimforfatter som har tatt grep og som følger med i sjangerens tegn i tiden. Hun skriver bedre, beveger seg langsomt bort fra krim/thriller-segmentet, og klarer å skrive mer dyptgripende historier. Hun er ikke alene om å gjøre dette. På den andre siden opplever jeg personlig bøkene som langt mindre spennende, og sosialrealismen og maktspillet går på bekostning av driv og tempo i fortellingene. Sagt med andre ord. Nødhjelp er en godt skrevet historie som griper og engasjerer leseren, men som mangler drivet, spenningen og røffheten som har preget Dalens to første bøker.

Andre som har anmeldt nødhjelp:

VG, Artemisias verden