Helle Stensbak er krimdebutant denne høsten, og har høstet mye lovord for sin debut «Monopol«. En krimbok utenom det vanlige. Et friskt pust, en fresh stemme, og med mot nok til å utfordre de etablerte normene i sjangeren. Stensbak er etter min mening en rebell og en opprører blant norske krimforfattere. Hun er kanskje sjangerens nye punkrockstemme? En som tør å være annerledes, og som samtidig driter en lang marsj i om det blir både surt, falskt og litt rølpete en del steder.
Det norske krimhøsten har vært blytung. Ikke form av betydningen «dårlig», men historiene er mørke, dystre og alvorlige. Gard Sveens «Helvete åpent», Sidsel Dalens «Nødhjelp», Lars Keplers ….. og Samuel Bjørks «Uglen». Tunge omslag som sprer uhygge, og mange mørke hemmeligheter og gjerninger. Mørkt er det i «Monopol» også, for all del det er jo krim, men Stensbaks friske og uortodokse skrivestil gjør dette likevel til en lysere krimroman når alt kommer til alt.
Når jeg leser debutanter er jeg alltid på jakt etter særpreget. Forfatterens urstemme som ikke har blitt finslipt og pusset til det ugjenkjennelige. I et forlag som Gyldendal er det selvsagt en fare for at akkurat det skjer, men her har forlaget vært dyktige, og har latt henne beholde mye av det røffe, rølpete og uortodokse. Helle Stensbak lander ikke på beina hver gang i disse krumspringene, men det er morsomt å se en ungkalv i fritt utløp på bakkene om våren. Slik sett er det også morsomt å lese «Monopol» til tross for åpenbare koordinerings-problemer i enkelte partier av romanen.
Historien tar utgangspunkt i Oslos musikkmiljø, og et drap på en populær norsk rockestjerne. Ansvaret for oppklaringen gis til Stensbaks politietterforsker Rigmor Stark. En moden kvinne med bein i nesa og fortid som økonom. Hun er en uredd arbeidsnarkoman med skarpe albuer, men samtidig en kjærlig tenåringsmor og et menneske som lar seg overmanne av sterke følelser. Ingen todimensjonal karakter med andre ord. Rigmor Stark er hel ved, og et friskt pust inn i en jungel av krimhelter med forbausende mange varianter av akilleshæler. Finnes det i det hele tatt flere variabler av plagede etterforskere? Vi har alkoholikere, gamblere, pillemisbrukere, angstplagede, psykisk ustabile, deprimerte, narkomane og asosiale krimhelter. Hvorfor ikke gjøre det stikk motsatte, og gi oss ei oppegående dame med gråspreng i håret, glimt i øyet, og en rocka innstilling til livet? Jeg liker det, og mener Rigmor Stark er denne romanens aller sterkeste kort. Hun og hennes familie er ekte, levende, varme og gode karakterer. Vi tror på det livet de lever.
Om vi ser på de andre karakterene blir det derimot litt for karikert. Sjefen hennes, Breddemyhr, er en godmodig brumlebasse med bred dialekt og kun gode egenskaper. Svarer stort sett med «Å hau hau … Vi må tala med`n» når hun trenger hjelp til å sette «Pinen» på plass. Den øverste politisjefen «Pinen» en korrupt og maktsyk idiot som gjør alt galt, og som ikke eier verken sjel eller substans. Hans håndlanger Svartor er enda verre. En ryggsleikende sleiping uten noen egne tanker. Slikt blir litt for enkelt. Her kunne Stensbak med fordel moderert seg litt. Gjort Breddemyhr mer skeptisk og undrende til Rigmors metoder. Satt henne skikkelig på plass. Han er sjefen hennes, ikke bestefaren. De to antagonistene Pinen og Sartor kunne med fordel blitt gitt hjerneceller, og ett og annet sympatisk trekk som fikk oss lesere til å tro på dem. Det resterende skurkeregisteret bærer litt av det samme preget. Vi er aldri i tvil om hvem som er god og hvem som er ond, hvem som er ekte og hvem som er falsk. Ved å gjøre karakterene mer sammensatt vil vi som lesere interessere oss mye mer for hvem som er hva, og også engasjere oss i hvem som står bak drapene.
Helle Stensbak har gjort mye i «Monopol» som får konservative krimelskere til å heve litt på øyenbrynene. En ting er å bruke en fresh, uortodoks og svært oppegående kvinnelig etterforsker, men hun gjør også en del andre grep. Det er vel første gang vi blir presentert for bilder underveis mens vi leser. Flotte sort-hvitt fotografier fra Oslos gater av May-Irene Aasen supplerer kapitlene. Jeg må vel innrømme at bildene ikke gav meg noe spesielt, men jeg elsker ideen og det at hun som debutant tør å ta et slikt grep. Det er så deilig når noen går motstrøms, og finner på nye ting. Det samme gjelder retro-trekket med å gi kapitlene egne titler. Det har vi vel knapt sett siden Hardy-Guttene herjet. Et sympatisk prosjekt. Å blande sammen Oslos rock og pop-underverden, høytravende økonomisk teori, russisk mafia, gubrandsdalsk bondevett og spik spenna gærne new-age inspirirte krystallhealere i en og samme krimroman er godt gjort. Noen vil kunne påstå at det spriker i alle retninger. Jeg sier at det viser mangfold 😉
Språket til Helle Stensbak er friskt, engasjerende og direkte. Dette gjelder både Rigmors tankereferater og dialogene. Det flyter veldig fint hele veien, og vi ser utvilsomt en forfatter som har et skrivetalent. Det er mange oppfinnsomme og morsomme sammenligninger og metaforer, men også en og annen kvelende klisjè. Slik skal det være. Stensbak er lærling i faget, og skal ha lov til å eksperimentere med både språk og plott for å finne seg selv og sin egen stil. Sitt eget uttrykk. Jeg ser en forfatter som, dersom hun fortsetter, kommer til å bli en svært dyktig krimforfatter med tid og stunder. Det er de færreste av oss som har et Nesbøsk kunstertalent og som skaper noe genialt på første forsøk. Vi trenger tid og rom til å lære oss faget. Utvikle oss videre. Derfor er heller ikke Monopol en genial krimfortelling. Det er masse som går fullstendig over stokk og stein når det gjelder logiske brist, forvirrende handlinger og lite troverdige valg. Dette gjelder både for politi og røvere. Leserne lar seg ikke lure av slikt, og det er spesielt på det plott-tekniske at Stensbak blir avslørt som nybegynner. Det var mer enn en gang jeg måtte svelge kameler underveis, og minne meg selv på at dette er en debutant.
Men … Slik skal det nesten være når en er førstereisgutt. En både går på trynet noen ganger, og en får seg en og annen lusing fra andre. De som synes vi som anmeldere bør være strengere med debutanter, kan ta seg et frikvarter og lese noen av våre største krimforfattere sine debutromaner. Jeg kan med hånden på hjertet si at både «Hemmeligheten» av Frode Eie Larsen, «Malstrømmen» av Frode Granhus, «Nøkkelvitnet» av Jørn Lier Horst og «Skyggemannen» av Jørgen Jæger grenser til det pinlige noen steder. De måtte også lære underveis, men se på dem nå…. Bare se på dem, Helle. Med din særegne stemme er det ingenting i veien for at du har et like stort navn som dem om 5-10 år og noen utgivelser til på baken.
Monopol er en annerledes, frisk, litt røff kriminalroman med en herlig protagonist, og en forfatterstemme med særpreg. Stensbak er et friskt pust, en morsom rebell, og en dame som kan skrive bøker. Fortsett med det !
Interessert? Bla i boka her:
Én tanke om “Et friskt pust på en mørk krimhimmel”