Jeg klatrer himmelstigen med deg Frode

EnglefjærJa, jeg starter med en tittel som grenser til det private. Jeg har aldri møtt deg Frode, og jeg har heller aldri snakket med deg under fire øyne. Likevel føler jeg nesten jeg kjenner deg etter å ha lest fem bøker av deg på knappe to år. Det har vært en reise som gir meg håp. Det uferdige skrivetalentet vi så ta form i Hemmeligheten og Frostrøyk har utviklet seg videre gjennom  to svært gode utgivelser i Jordtårer og Du skal lide. Nå, Frode slår du ut i full blomst, og på vei opp Himmelstigen er det jo ikke så rart at vi ser en og annen Englefjær. Det skulle bare mangle, egentlig.

Det er faktisk vanskelig å anmelde Englefjær uten å bli litt rørt. Å se en krimforfatter utvikle seg så enormt fra bok til bok er rett og slett et glimt av magi for oss lesere. For deg har det for det meste vært snakk om hardt arbeid og søvnløse netter. Til de av dere lesere som lurer på hva det er jeg babler om nå, skal jeg gi en rask oppsummering:

I Hemmeligheten, som var Eie Larsens aller første krimroman, ser vi en forfatter som klarer det aller viktigste innen krim. Han klarer å skrive en god del spennende scener. Action, dramatikk og høyt tempo. Men, det er gapende hull i både plott, logiske brist, karakterskildringer og i språk. Så kommer Frostrøyk, som egentlig bare er en fortsettelse av Hemmeligheten. Her ser vi klare bedringer i språket og dialogene, og det er tydelig at Eie Larsen har fått en kyndig redaktør som har hjulpet ham. I Jordtårer skjer det noe helt spesielt. Vi møter politietterforsker Eddi Stubb for første gang, det er nå en ting, men boken er den rake motsetning til de to foregående bøkene. Det er dystert, mørkt og en helt annen forfatterstemme ser dagens lys. Frode Eie Larsen begynner å eksperimentere med det som nå er hans eget varemerke. De korte scenefrekvensene med synsvinkler som skifter, ofte flere ganger på samme side. I tillegg har han gått virkelig i dybden på karakterene sine, og presenterer for første gang mennesker som setter spor hos leseren. Men, på veien gikk noe tapt, nemlig tempoet, spenningen og intensiteten fra de to første bøkene. I bok 4 «Du skal lide» er dette på plass igjen, samtidig som den nye forfatterstemmen, Eie Larsens særpreg som forfatter, er utviklet videre. Det eneste som kanskje mangler på veien opp mot toppen av norsk krimlitteratur er et mer dyptpløyende plott som engasjerer leseren mer enn at det er en gåte som skal løses.

I høst kom Englefjær. Hans femte krimbok. Jeg var spent på om han ville fortsette klatringen i kvalitet, og jeg ble ikke skuffet. I dette øyeblikk. Her og nå, i oktober 2015, erklærer jeg Frode Eie Larsen som en fullverdig krimforfatter på lik linje med alle de største norske og nordiske. Englefjær er en helstøpt krim med nok særpreg til å skille seg ut. Nok spenning til å få leseren til å hive etter pusten. Nok puslespill til å få hobbydetektiven til å gruble. Nok dybde i tematikk til å skape følelser engasjement og ettertanke. Nok skildringer til at karakterene står fram som ekte personer vi blir glad i. Alt dette faktisk … Englefjær er en studie i krimdramaet. Hvordan en bygger opp en spennende historie, pirrer leseren, samtidig som en skjuler vesentlig informasjon. Hvordan en kan ta opp et viktig samfunnsproblem til debatt uten at dette senker tempoet og drivet i historien. Det er godt gjort , eller rettere sagt … Det er godt håndverk. For det er akkurat det det er å være krimforfatter. Det er et håndverk som faktisk må læres. Noen har et unikt talent, og får det til på første forsøk, som for eksempel Jo Nesbø og Gard Sveen. Andre trenger fem bøker på å nå opp på samme nivå. Som for eksempel Frode Eie Larsen. Det er akkurat likt for en snekkerlærling eller en praktikant i barnehagen. Noen får det til med en gang, mens andre må lære seg faget smått om senn.

Derfor … Slutt å slakte debutanter! (Egentlig sier jeg det bare fordi jeg selv debuterer i januar, men det er det sikkert ingen som gjennomskuer) La dem få tid til å lære seg faget. LIV Forlag har gitt Eie Larsen den tiden og det rommet han trengte til å få lov til å utvikle seg. Nå kan de høste fruktene av det. Samtlige norske forlag som gir ut krim ville tatt ham under sine vinger i dag. Han har gått gradene, og kan faget.

Vel … Skulle ikke dette handle om BOKEN Englefjær? Ikke om Eie Larsens forfatterskap? Mulig det. Jeg ble bare så begeistret at fingrene gikk løpsk. Her er litt om hva boken handler om til slutt, og så får dere lesere vurdere om det ikke er på høy tid dere oppdager denne diamanten.

Det er november. Snøen har lagt et mykt, hvitt teppe over bakken og lyset fra gatelyktene tegner bleke lommer i mørket. Inne på rom 101 på Rekkevik sykehjem i Larvik står Eddi Stubb. Foran ham i sengen ligger Borgny Larsen. Død. I munnviken hennes skimter han så vidt en hvit fjær. En englefjær, tenker Eddi, fremdeles uvitende om at han snart skal finne enda en fjær, denne gangen i munnen på et lite barn. Klarer han å finne løsningen før flere liv går tapt?

Jeg røper ikke for mye om jeg sier at dette handler om barmhjertighetsdrap, og den skremmende tanken på at noen av de som er der for å hjelpe deg, faktisk har tenkt å gjøre akkurat det. Hjelpe deg … Over til andre siden. Slikt blir det både god krim, og MYE ettertanke av. Det skal Frode Eie Larsen ha takk for.

(Samtidig får du et realt spark i ræva av meg for å ha begått en helt unødvendig, fullstendig hårreisende, og begredelig dødssynd når det gjelder den aller sterkeste karakteren i serien din, men det får ikke leserne vite noe om før de har lest …)

2 comments

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s