Stikkord

, , , , , , , ,

KistemakerenTittelen høres kanskje ikke positivt vinklet ut, men for oss krimelskere er den det. Frode Granhus siste bok «Kistemakeren» vil garantert gi deg pusteproblemer og gispende mardrømmer. Han kan den kunsten, Granhus. Å framprovosere våre aller verste mareritt i et hustrig, forblåst og ganske creepy fiskevær i Lofoten. Idyllen er ikke det den en gang var.

Det er like greit å få det sagt først som sist. Frode Granhus er selve inkarnasjonen på Nordic Noir-bølgen. Nordisk krim på sitt aller mørkeste plassert på et sted der ingen kunne tru at nokon kunne bu, og med en etterforsker som er jaget av spøkelser både på hjemmebane og i yrkeslivet. Det er dystert, tungt og gripende. En langsom ferd i nordnorsk ruskevær ned mot de dypeste etasjene av Dantes inferno. Dit hvor menneskesinnet er så forkrøplet, og skadene på sjela så store, at det ikke finnes noen redning.

«Kistemakeren» er på mange måter et mesterverk. Jeg har knapt noen gang blitt så rundlurt av en krimforfatter. Faktisk såpass utfintet og pissa på at jeg hånlo da jeg las de siste sidene, og fikk selve løsningen. Trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg fant ut at Granhus hadde begått generaltabben å kjøre en twist mot slutten som stred mot alt det vi hadde fått vite i et subplott som strakk seg gjennom hele romanen. Så jeg gikk selvsagt tilbake for å plukke de åpenbare logiske bristene fra hverandre, bare for å oppdage at det var jeg som tok feil. Alt det som jeg TRODDE sto i subplottet sto ikke der, det var bare naturlig å trekke de slutningene jeg hadde tatt. Men, det STO IKKE slik. Forfatteren hadde lurt meg til å tenke lenger, legge sammen sammenhenger som ikke var der, og med det dra en konklusjon som var total skivebom. Utrolig snedig gjort, og ikke så rent lite plott-teknisk finarbeid som ligger bak et slikt kalkulerende villspor.

«Kistemakeren» er vel utvilsomt den mørkeste av Granhus sine romaner så langt, selv om ingen av de tre forrige var feelgoodromaner heller. På mange måter synes jeg han har klart å kombinere det beste med «Stormen» (uhyggen, spenningen, tempoet og ruskeværet) med det beste fra «Djevelanger» (det dystre, vonde, gripende og psykologiske). Til sammen blir det en voldsom krimroman som gjør inntrykk på en stakkars leser. Selv om det er lite action og høyoktan-scener i boka, så mangler det ikke på driv og spenning av den grunn. «Kistemakeren» er ikke en bok du bruker ukevis på å fullføre, for å si det slik.

Historien er grusom. Barn i 12-13 årsalderen blir tilsynelatende umotivert kidnappet på det lille tettstedet Reine i Lofoten, og deretter plassert i kister. Noen i flere døgn. De blir riktignok sluppet fri etter en stund, men er på grensen til å være psykotiske av de traumene de har gjennomgått. I det lille bygdesamfunnet er omtrent alle en potensiell mistenkt bak ugjerningene, og den tilbakevendte lensmannen Rino Carlsen har en enorm utfordring i å prøve å finne sammenhengen mellom kidnappingene. Han tror ikke barna er tilfeldig valgt, og han mistenker at det hele henger sammen med et funn i isen oppe i fjellet av en mann som er tappet for blod. Han har stått innefrosset i isen i flere år og skuet ut over det majestetiske landskapet. Når så en ny jente forsvinner , begynner en kappjakt mot klokka. Vil de rekke å finne kisten der hun holdes før gjerningsmannen dreper henne slik han etter alle sonemerker gjorde med sitt forrige offer.

Å skrive denne type krim er alltid krevende. En skal klare å holde på den dystre og litt paniske stemningen gjennom samfulle 333 sider. Samtidig så er det viktig å holde tilbake der det blir spennende. For å få til det må du ha gode subplott som i seg selv har en nerve og en spenning i seg. Da kan du veksle mellom disse og hovedhistorien, og på den måten holde leseren på alerten hele veien. Granhus gjør det med bravur i «Kistemakeren». Vi følger alle bihistorier med engstelse, grøss og spenning. Det er nært. Det er klaustrofobisk. det er rett og slett kvelende.

Samtidig så har Frode Granhus en litt lei tendens til å kreve for mye av sine lesere. Løsningen blir ofte så komplisert med alle twistene, at leseren sliter med å følge med på notene. (Enten det, ellers så er det jeg som er usedvanlig treig i pappen) Mot slutten (Siste 50 sider) så florerte det med så mange navn og hendelser, at det gikk helt i stå for meg. Jeg klarte ikke huske hvem som var hvem, og selv om jeg forsøkte, så klarte jeg ikke forstå den hele og fulle løsningens logikk. La oss se på selve Kistemakeren … Løsningen er OK, selv om jeg setter store spørsmålstegn ved evnen til å utføre de gjerningene utfra gjerningsmannens fysiske forutsetninger. Ikke helt troverdig, men med nød og neppe innenfor det vi kan godkjenne. Så har vi den ansiktsløse voldtektsmannen som foregrep seg på søskenparets mor. Hvordan Rino kunne dra den slutningen han gjorde på de siste sidene er ubegripelig for meg. At navnet alene skulle gi løsningen …? Nei, her er det trolig noe jeg ikke fikk med meg i starten. Det er da også det eneste ankepunktet jeg har til denne boka. Løsningene blir for innfløkte og kompliserte. Som leser følger jeg ikke helt med på notene, og jeg føler også at løsningen er i utakt med det vi har blitt presentert for tidligere om gjerningsmannen.

Men … Når alt kommer til alt. Dette var uhyggelig. Dette var nært, vondt, spennende og gripende. Frode Granhus blir bedre og bedre for hver bok. Nå er han definitivt på øvre halvdel i eliteserien, og ingenting tyder på at han har tenkt å gi seg med det. En strålende og intens høst-thriller som river godt i de innerste strengene i sjela di.

Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tre forrige bøker:

Malstrømmen , Stormen, Djevelanger

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5