Lite blod – masse potens!

Høstens «må leses» er unnagjort. Mere blod av Jo Nesbø. Hans andre bok i Blood on snow-universet. Hvor langt ute på Finnmarksvidda Nesbø har vært for å finne på denne tittelen vet jeg ikke, men den har lite og ingenting med historien som fortelles å gjøre. Men … så er det vel det eneste med denne romanen som ikke er bra også. Mere blod er et herlig, spenstig, vitalt og friskt pust fra Jo Nesbø. Han skriver glitrende, og jeg kan ikke gjøre annet enn å reise meg fra bakerste rad og applaudere. 

Han har fått ufortjent mye kritikk for sitt nye prosjekt den godeste Nesbø. Og, for enhver annen forfatter ville det trolig vært et selvskudd å våge seg ut på noe slikt som dette. Å gjenskape 70-tallkrimmens smusslitteratur slik han gjør er rett og slett ganske hårete av en etablert og anerkjent moderne krimforfatter. For de av dere som ikke vet hva «Blood on snow»-prosjektet til Nesbø egentlig går ut på, så anbefaler jeg dere å lese min anmeldelse av Blod på snø fra i vår. Kort fortalt skriver Jo Nesbø en av sine karakterer (en norsk krimforfatter på 70-tallet) fra en kommende bok sine kriminalromaner. «Forfatteren» av Blod på snø og Mere blod vet vi altså ikke hvem er ennå. Det kommer … Og for de av dere som måtte tro at dette bare er enda en måte å skvise penger ut av godtroende lesere på, så tro om igjen. Hver eneste krone av overskuddet på Blood on snow-bøkene går til veldedighet.

Språket, dialogen, stilen, humoren, handlingen … Alt er retro 70-talls i  begge disse bøkene. Samtidig så kjenner vi igjen Nesbøs gnistrende penn i hver eneste linje. Jeg likte den første boka godt, men jeg elsker Mere blod. Den fenget meg umiddelbart og holdt meg fanget til siste dråpe var melket ut av sidene. Jeg merker at Nesbø har kost seg mens han har skrevet denne boka. Alt det som kanskje manglet av overskudd i Gjenferd og Politi er blåst bort. Det virker som om Nesbø selv synes det er deilig å slippe Harry Hole ut på de evige jaktmarker. (Skjønt, jeg har en mistanke om at han vil returnere)

I Mere blod er overskuddet der. Lysten til å fortelle en knakende god historie. Vi merker at energien og potensen er tilbake. Nesbø skriver med senkede skuldre, og han leker seg med karakterer, språk, twister og handling. Hmmm … Ble jeg en tanke euforisk nå? Vel, la oss se litt på historien da.

Vi møter Jon som er på rømmen. Han er en av Fiskerens pengeinnkrevere, men har stjålet av lasset, og har halve Oslos underverden i hælene. Av alle gudsforlatte steder dumper han ned midt på tjukkeste Finnmarksvidda. Blant spinnville samer og fromme Læstadianere prøver han å gjemme seg fra Fiskerens leiemordere i et lite skur av en jakthytte. Eneste selskap er en ensom rein som finner ut at den skal slå leir ved hytta. Jon har skiftet navn til Ulf. Fått låne seg en rifle, og etterhvert også blitt kjent med bygdas kirketjener Lea, hennes sønn Knut, og et oppkomme av en samisk lurendreier, Mattis. Jon blir etterhvert dratt inn i et drama i bygda, samtidig som forfølgerne begynner å nærme seg. Ingen unnslipper Fiskerens håndlangere. Oppgjøret må komme.

Samtidig som handlingen utspiller seg blir vi kjent med årsakene til at Jon stjal pengene, og hvordan han unnslapp Fiskerens klør i Oslo. Som i Blod på snø blir vi umåtelig glad i hovedpersonen. Men, det stanser ikke der. Også romanens tre andre karakterer, Lea, Knut og Mattis kryper inn under huden på oss og gjør noe med oss. Glitrende naturskildringer fra Finnmarksvidda spøtes finmasket sammen med fantastiske miljøbeskrivelser fra den lille bygda. Det er nesten så en får lyst til å flytte oppover.

Noe av det vanskeligste for en krimforfatter er å skape troverdige skikkelige karakterer som vi som lesere knytter bånd til og blir glad i. Sjangeren krever såpass mye tempo, driv og motor at det ofte går på bekostning av det å skildre mennesker på en måte som griper oss. Nesbø klarer det med lille Knut. Den lille gutten er bokas store stjerne. En karakter jeg aldri kommer til å glemme. Alt han gjør og sier har så mye undertekst i seg at det river i sjela å lese det. Det er vondt, godt, trist og morsomt på en og samme tid.

På mange måter oppsummerer de ordene hele romanen også. Det er mye smerte, sorg og ensomhet. Samtidig er det en hjertevarme og en tilhørighet til både natur og mennesker som setter seg i blodet på leseren. Språket, dialogene og flere av situasjonene både med Mattis og Knut er hysterisk morsomme. Jeg lo godt gjentatte ganger av gullkorn fra deres munn. Samtidig er det noe trist i begge disse karakterene sin historie som gir dem en dybde vi sjelden ser i krimromaner. Predikatentens datter Lea også, for så vidt. Jon er også et slikt menneske. En som har følt på livet, som har sett døden i hvitøyet, og som har skjønt at det finnes et blått lys i øynene hos noen mennesker som er verdt å ta vare på. Å kjempe for. Å dø for.

Det er ikke mange milliliter blod som blir spilt i denne romanen av Jo Nesbø, men det er gallon på gallon med gnistrende fortellerglede. Det var vel Åge Hareide som en gang etterlyste mer «stake» hos spillerne sine i landskamp. Vel, Nesbø var halvslapp i sine siste to Harry Hole-bøker. Det er godt å se at han har fått tilbake potensen.

Mine anmeldelser av tidligere Nesbø-bøker:

Marekors, Frelseren, Snømannen,  Panserhjerte, Gjenferd, Politi, Sønnen, Blod på snø

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5