Ikke på blindspor

IMG_4958Jørn Lier Horst sin ferskeste krim «Blindgang» har alt det som vi elsker ved en skikkelig Wisting-roman. Litt mer rolig og tilbakelent i formen enn for eksempel «Vinterstengt» og «Jakthundene», men historien er sylskarp glitrende politikrim. Horst briljerer i Blindgang, og gjør det han kan aller best. Å skrive interessante, spennende og underfundige plot. 

Blindgang er «Who did it» krim der alle komponenter er skrudd sammen akkurat slik vi som liker denne typen krim ønsker det. Drapet er mystisk. En gåte som må løses. Sporene kommer langsomt, og villsporene er akkurat så skjult at vi går på limpinnen. Historiene vikles inn i hverandre, og ingenting er slik vi trodde det hang sammen. Fokuset ligger hele veien på selve politiarbeidet. Langsomt og nitidig etterforskningsarbeid som litt etter litt gir resultater.

I tillegg til dette synes jeg Wistings datter Line har en langt bedre rolle i denne boka opp mot de tre forrige. Hun har vært et hektisk og oppjaget element som på mange måter har irritert meg mer enn hun har bidratt til å gjøre fortellingene gode. Denne gangen er hun mer perifer, men samtidig viktigere. Snedig gjort. Jeg liker den nye Line. Hun har flere menneskelige karaktertrekk i Blindgang, og det er både fint og spennende å følge den høygravide jenta som selvsagt også denne gangen bidrar til den endelige løsningen.

I Blindgang dreier historien seg rundt en 6 måneder gammel forsvinning i Stavern. En taxisjåfør som det lenge har gått en del kriminelle rykter om blir sporløst borte, og hverken ha eller drosjen har dukket opp et halvt år senere. Så kommer det inn et tips fra Wistings tidligere samboer Susanne. Hun har overhørt en ny gjest ved kafeen som har sett drosjen stå på sin egen låve. Jakten begynner, og når en pistol blir levert inn fra et dødsbo viser det seg at saken henger sammen med et drap i Kristiansand. Wisting må kjempe mot egne ledere og trakke på kollegaer for å komme til bunns i sin egen sak.

Midt oppi alt dette begynner et gryende trekantdrama å ta form rundt Wistings private sfære.

Det er en fryd å lese fagmannen Horst sine betraktninger rundt politietaten og moderne politietterforskning. Han holder både interessen og spenningen ved like fra første til siste side. Krydret med et effektivt litterært språk, gode skildringer og troverdige karakterer, blir dette nok en herlig Wisting-roman. Litt tilbake til røttene der etterforskningen hadde hovedfokus. Tempoet er litt lavere, og actionscenene færre. Men, det gjør seg godt. Dette er rett og slett en god historie som er gnistrende godt fortalt. Full pott på terningen fra meg denne gangen. Er du Wisting-fan så kan du glede deg!

3 comments

Add Yours
  1. RandiA

    Ja, topp denne – velskrevet og «hyggelig» å møte persongalleri som går igjen. – Spesielt Line er flettet fint inn i handlingen uten at det blir for søkt…..

    Liker

  2. Ina

    Har så vidt begynt på denne og det er for tidlig til å si noe hva jeg mener om den ennå. Min favoritt av Lier Horst så langt er Jakthundene:)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s