Sjarmerende forutsigbar høstkrim

Vidar Sundstøl er definitivt et av de store norske krim-navnene i Norge. Det beviste han til fulle med sin Minnesota-trilogi. Slik sett er det et skup for Juritzen Forlag at han nå skriver for dem etter en årrekke på Tiden. I høst kommer hans nye krimroman Djevelens giftering. Det er bare å glede seg. Dere har fine lesetimer foran dere. Vidar Sundstøl KAN skrive, og at han skriver stavkirke-krim fra indre Telemark er rett og slett litt sjarmerende.

Det er ikke spesielt vanlig å skrive stavkirke-krim, og jeg tror ikke bygdene i indre Telemark har alt for mange hardbarkede detektiver å by på fra før. Ganske originalt og nytenkende. I tillegg mestrer Sundstøl å gjøre de to hovedpersonene og lokalmiljøet både troverdig og levende. Jeg koste meg med Djevelens giftering fra første til siste side. Tok den frem i hver ledige anledning, og de drøyt 300 sidene gikk unna som en vind.

Dette til tross for at selve krimhistorien var av det forutsigbare slaget. En gammel politikollega av Max Fjellanger hadde tatt sitt liv (eller hadde han det?), og Max bestemmer seg for å gå selvmordet litt nærmere etter sømmene. Det virket som om den døde ex-politimannen hadde vært på sporet av to forsvinningsgåter som tilsynelatende ikke hang sammen (eller gjorde de det?). Han får hjelp av den unge og kvinnelige  kriminteresserte bibliotekaren som året før hadde blitt gjort til latter for at hun trodde en av forsvinningene hadde noe med et gammelt sagn og rituale ved stavkirka å gjøre. Noe den selvsagt ikke hadde. (eller hadde den det?) Sammen finner de svar på gåtene rundt den gamle Nikuls-tilbedelsen i lokalmiljøet, og de finner tråder og sammenkoblinger som fører dem farlig nær en sannhet de ikke skal vite om.

Kort sagt ganske A4 når det kommer til kriminalfortellinger. Det var vel bare en gang jeg nesten ble lurt, og det var da jeg i et kort øyeblikk ble i tvil om at en av karakterene kanskje ikke hadde noe å gjøre med mysteriet likevel, men det viste seg heldigvis at vedkommende var akkurat så sentral som jeg hadde forutsett et par hundre sider tidligere. Boken er med andre ord ikke spesielt skremmende eller ekstremt spennende, men likevel så er det en bok jeg vil gi et høyt terningkast på. Den har nemlig en god del andre ting som gjør den svært så fornøyelig å lese.

Karakterene og lokalmiljøet har jeg nevnt. De to hovedpersonene Max og Tirill er bunnsolide, herlige, menneskelige og ekte personer som vi umiddelbart forelsker oss i. De har noe urnorsk godt, solid, traust og ærgjerrig over seg. De søker Sannheten. Det samme kan jeg si om de ulike bikarakterene som opptrer i historien. Den mystiske og litt skremmende lokale lensmannen, den notorisk kriminelle bygdetullingen som er den som har stått bak alt som er og har vært galt i alle år, den forsmådde og forføreriske hustruen som Max forelsker seg i, Fagidioten av en lokalhistoriker som ofrer både liv og helse for å grave opp gamle segner og historier, den malplasserte kvinnelige presten som er på kant med bygdesamfunnet osv-osv. Kort sagt, FARGERIKT! Det er herlig å lese om alle disse typene, og Vidar Sundstøl makter på forunderlig vis å blåse liv i hver og en av dem. Bare dyktige forfattere gjør slikt.

Det andre som gjør at jeg anbefaler denne boken er språket. jeg har lest snart 150 krimbøker de siste 30 månedene, og jeg kan regne på en hånd de som skriver så godt som Sundstøl. Han har en språklig nådegave. Formulerer seg rent, presist og med en touch av en X-faktor som gjør det hele så behagelig og fint å lese. Her kan vi virkelig bruke floskelen om at språket flyter godt. Du merker det i hver eneste lille detalj underveis.

Så får det heller våge seg at vi vet godt hvem som har gjort det, hva de har gjort, hvorfor de gjør det, og når de kommer til å møte hovedpersonene til duell. Det gjør ikke så mye. Av og til er det bare fint å lese.

Andre bloggere om Djevelens giftering (utgivelse høsten 2015)

Artemisias Verden     Med bok og palett     

Omtale på bok365.no

F3CE4F8F-EE33-4669-B1DE33D0142EB5AF-86076332-87BD-4D6F-A86931A0FECB8CF5