Stikkord

, , , , , , , , , , ,

Svart daggry«Svart daggry» er Cilla & Rolf Börjlinds tredje bok om den tidligere politietterforskeren Tom Stilton, og de to politikvinnene Olivia Rönning og Mette Olsäter. Det begynte heller svakt i «Springflo», tok seg kraftig opp i «Den tredje stemmen», og nå synes jeg virkelig det lysner av dag i «Svart daggry». Dette er den klart beste i trilogien. Denne boken er både spennende, velskrevet, og den har en tematikk som er både dagsaktuell, skremmende og viktig. I «Svart daggry» har den svenske nynazismen og fremmedfrykten fått et troverdig og urovekkende ansikt.

Det er noe spesielt med denne krimserien som har gjort at jeg har fulgt den opp, og prioritert den høyt på mine leselister. Klarer ikke helt å få grep om hva det er, men trolig er det kombinasjonen av  spesielle karakterer som skiller seg ut i mengden, og en komposisjon som gjør at jeg aldri mister interessen underveis.  Så langt så har den underliggende tematikken kanskje vært det svakeste trekket til ekteparet som også skriver manusene til Beck-filmene. I «Svart daggry» fenger derimot tematikken meg fra første stavelse.

I Sverige lever de ytterliggående kreftene på høyresiden i beste velgående. Sverigedemokratarnas suksess ved forrige valg sier det meste om hvor dypt fremmedfrykten sitter i den svenske folkesjela. Det er et trist syn for oss som ser det utenfra, og det er mildt sagt skremmende når vi kommer på innsiden, og ser hva som faktisk skjer i vårt naboland. I denne romanen gjør du det. Du får en sniktitt inn i de mørkeste avkrokene av svensk hverdagsrasisme, nynazistisk ideologi, og hvilke krefter som skjuler seg bak tilsynelatende snille menn i dress med colgate-smil.

Noen vil kanskje påstå at dette er for drøyt, og at «Svart daggry» ikke viser et ekte bilde av hvordan det egentlig er i Sverige. Jeg har ikke fasitsvaret på det, men jeg ser så absolutt sporene av en ny vår blant høyreekstreme i Norge også. Hvor lett vi lar oss lure av flotte og tilsynelatende fornuftige damer som Hege Storhaug og hennes nettsted rights.no, eller av nynazisten Thorgrim Bredesen og hans frieord.no. Begge to gjennomsyret av renspikket rasisme og fremmedfrykt. De er ikke flintskaller med hakekors tatovert i nakken lengre. De er dresskledde vellykkede mennesker med flotte hjemmesider og journalistisk kompetanse. Evnen til å forlede folkemasser til å dele sine forvaklede syn på mennesker av en annen opprinnelse enn vår egen. Det er mennesker med facebooksider, twitterkontoer og instagram. De får flere og flere følgere.

Det er disse rasistene som er antagonistene i «Svart daggry», sammen med hverdagsrasistene som lar seg narre av disse menneskene. To barn blir drept midt på lyse dagen, og begge er mørkhudede. Sakene kobles ganske snart til hverandre gjennom konkrete spor, og de kobles opp en gammel sak der en mørkhudet prostituert kvinne ble drept på et hotellrom i 2005. En sak som Tom Stilton hadde ansvaret for, og som ble starten på den personlige og yrkesmessige nedturen til Tom, som vi kjenner fra de to forrige bøkene.  Olivia Rønning jobber som politibetjent i Skåne, og blir knyttet opp mot saken gjennom at hun er med i den første politipatruljen som kommer til åstedet for det første drapet. «rasist-sporet» blir stadig sterkere, men saken viser seg etterhvert også å ha andre og mer skjulte motiver.

Rolf & Cilla Börjlind er forfatterekteparet som også står bak manusene til Beck-serien på TV.

Rolf & Cilla Börjlind er forfatterekteparet som også står bak manusene til Beck-serien på TV.

Denne romanen mangler en del av det høye tempoet som vi har sett i de forrige bøkene, uten at det nødvendigvis er et minus. Her er det gjort plass til mer etterforskning, bedre karakterskildringer, og en mengde dyptpløyende samfunnskritikk. Vi får et innblikk i den svenske folkesjela, og det er ikke bare et hyggelig syn. Samtidig mestrer forfatterne å balansere det hele med å gi oss gode forklaringer på hvorfor det er blitt slik. Det er skremmende å være vitne til voksne mennesker som leser høyt fra Anders Behring Breiviks manifest på medlemsmøter, men samtidig så er det noe befriende ekte over at forfatterne velger å blottstille disse menneskene for hva det er de egentlig er. Vi får se retorikken de bruker på massene, og forstår hvorfor folk lar seg lure. Samtidig får vi se hva som skjuler seg bak de fine og fagre ordene. Hva deres egentlige agenda er.

«Svart daggry» er derfor noe mer enn en krimroman. Boken er også et oppgjør med de mørkebrune kreftene i det svenske samfunnet. Den er en vågal og modig kile inn i den sminkede virkeligheten disse menneskene skjuler seg bak. Akkurat som du og jeg kan bli lurt av en fremmedfientlig nyhetsartikkel fra et nettsted vi ikke kjenner til, så lar folk seg lure av fine mennesker i dress og kjoler som snakker med kløyvd tunge bak glitrende smil, forstadsvilla, to barn og en Volvo i oppkjørselen. De er dagens nynazister, men vi kan ikke se dem for de skjuler seg bak en fasade av normalitet.

Hmmm … Ble dette egentlig en bokanmeldelse, eller ble det et politisk innlegg? Ikke lett å si, men jeg vil gjerne avslutte med noe som er utelukkende bokrelatert. «Svart daggry» vil med stor sannsynlighet lime deg fast til boksidene når du først setter i gang. Det er noe mørkt, skummelt og ubehagelig som glir fra side til side. Noe du ikke helt får tak på, og som bare ligger der som litt uggen følelse. Det er mørke krefter som jobber i denne romanen, og den uhygge-stemningen klarer forfatterne veldig godt å formidle. Da trenger en ikke biljakter, skuddvekslinger og klappjakter. En trenger ikke bøtter med blod og klebrig hjernemasse. En trenger bare en historie, og kanskje noen av vår tids mest skremmende mennesker. De som fremdeles skiller mellom hvit og svart. Selv etter jødeutryddelsene til Hitler, Ku Klux Klans herjinger i USA, drapet på Martin Luther King jr, Apartheidregimets grusomme overgrep i Sør Afrika, og 22.juli på Utøya. Selv med all den kunnskapen, mener de at det er deres rett å luke bort det de ser på som skadedyrene fra jordens overflate. De er hvite, og de føler seg truet.

Vi trenger bøker som dette for å minne oss på hvem disse menneskene egentlig er.

Mine anmeldelser av Börjlinds to tidligere bøker:

Springflo (2013)

Den tredje stemmen (2014)