En fornøyelig og festlig farse

Hvorfor spurte de ikke Evensen«Hvorfor spurte de ikke Evensen» er Lene Lauritsen Kjølners andre krimbok. Hun debuterte ifjor med «Høyt henger de«, og er altså allerede ute med nummer to i serien med den freske og morsomme Olivia Henriksen i hovedrollen. Det gleder meg å se at hun har tatt store skritt som forfatter. Den vanskelige andreboka har blitt en fornøyelig leseopplevelse. «Hvorfor spurte de ikke Evensen» er som et forfriskende glass Prosecco etter fem dryge glass med kryddertung mørk cognac. Den er en lekende og yr vårdag etter månedsvis med regn og stiv kuling. Kjølners andre bok er et syvmilsskritt i riktig retning.

Jeg var en av mange som lot meg begeistre av «Høyt henger de» ifjor. Artig, annerledes, forfriskende, morsomt og spenstig. Alle adjektiver brukt om hennes debutroman. Samtidig var jeg kritisk til en god del. Mye som ikke hang på greip. Enkle løsninger, opplagte twister, og stivbeinte karakterer var vel noe av det som jeg kritiserte. Det ble rett og slett ikke helt troverdig at den middelaldrende dama skulle få så lett tilgang til etterforskningsmateriale og detaljer i en drapsetterforskning. Likevel, så var det så mye som var så bra at jeg lot meg sjarmere. Kjølner er kjerringa mot strømmen. Hun gjør det ingen andre i nordic noir rusen tør å gjøre. Hun skaper et univers på Ankerholmen som er forfriskende dagligdags og lettbent. Bøkene hennes er nærmest kjemisk frie for vold og bestialitet.

I «Hvorfor spurte de ikke Evensen» har snart 50 år gamle Olivia Henriksen startet sitt eget detektivbyrå. (Sjarmerende nostalgisk, spør du meg) Hun får i oppdrag å renvaske en klient som er blitt mistenkt for et drap på en lokalpolitiker. En oppgave hun gyver løs på med en herlig optimistisk innstilling. Litt naiv og godtroende, men også en erfaring rikere etter forrige bok, der hun gikk på en kjempesmell i å stole på en god venn. Gjennnom små samtaler, enkle undersøkelser og noen telefoner hit og dit, nøster hun sakte men sikkert opp i trådene som spinner rundt drapet på lokalpolitikeren. Jeg koser meg, og godter meg med Olivia på veien fram mot løsningen. Her er det hverken mørkt, dramatisk eller spesielt farlig. Det er bare pur underholdende spenning. Et friskt pust. Et morsomt mysterium. Dette er glad-krim!

Jeg nevnte i starten at Lene Lauritsen Kjølner har tatt noen viktige skritt i riktig retning med denne boken. Å skrive krim er et håndverk, og en kommer ikke unna med sjarm alene dersom det resterende ikke har en viss substans. La oss derfor se på hva det er som er blitt bedre med hennes andre utgivelse:

1. Færre evigvarende naturskildringer

I «Høyt henger de» hadde Kjølner en hang til å bli svært så ordrik når det kom til skildringer av natur og omgivelser. Side opp og side ned med grønne enger og skjærgårdsidyll bremset tempoet voldsomt, og gikk på bekostning av selve historien som skulle fortelles. I denne boken er det gjort solide grep når det gjelder dette. Her er det kuttet med skarpe kniver, og jeg merket meg ikke ett eneste sted hvor det ble for mye skildringer. Tempoet er skrudd opp flere hakk som et resultat av dette, og leseopplevelsen er langt bedre. Men, når hun først skildrer så gjør hun det med en presis og kjærlig hånd. Veldig fint. Elsker Ankerholmen, og synes egentlig det er litt trist at stedet ikke finnes i virkeligheten.

2. Mindre opplagt løsning

I forrige bok visste jeg hvem skurken var fra første stund. det lå i kortene helt fra starten av, og alle spor pekte etterhvert i samme retning. Det var få mulige gjerningsmenn, og de fleste ble luket bort tidlig. I denne boken derimot holdt mysteriet seg kjempegodt hele veien fram til avsløringen. Jeg ble overrasket da jeg fikk den, og førte opptil flere plusstegn i margen for dette. Det er nemlig noe av det vanskeligste i krimplotting. Å klare å skjule det åpenbare så godt at leseren ikke ser det før han skal. Her var twistene mange, og jeg bommet grovt på hvordan dette ville ende flere ganger underveis.

3. Stødigere karakterer

Olivia var strålende i «Høyt henger de», og hun holder seg flytende også i denne boka. Savner litt av den bitre og sarkastiske bitchen i Olivia, men det ble kanskje litt mye av det sist? Det som var problemet i forrige bok var bipersonene. De var nesten pappfigurer, og manglet mye på å bli levende troverdige mennesker. Det er gjort skikkelige grep med dette i «Hvorfor spurte de ikke Evensen». Nå framstår både politikjekkasen, hotellvertinna, broren, eiendomsmagnaten, politikerens elskerinner, og alle de andre langt mer som ekte mennesker med ekte liv, ekte tanker og ekte bekymringer. De har fått både hud, form og farge for å si det slik. Nå råder Kjølner over et helt spekter av bygdeoriginaler som kan brukes i bok etter bok. Dyktig gjort å klare å ordne en så omfattende svikt allerede i bok nummer to.

Som dere ser … Her er det gjort solide grep, og fortellerteknisk fungerer «Hvorfor spurte de ikke Evensen» langt bedre enn forgjengeren. Jeg synes vi ser en forfatter som er i stand til å lære av sine feil, og er i stand til å ta grep. «Høyt henger de» var en fornøyelig bok. Morsom og annerledes. «Hvorfor spurte de ikke Evensen» er langt mer spennende, innfløkt og samtidig sprelsk levende. Lene Lauritsen Kjølner er en herluig dame med bein i nesen som tør å gå sine egne veier, og å tale Roma midt imot. Stor kred også til Schibsted Forlag som har oppdaget potensialet, og som tør å satse på noe helt annet enn det åpenbare i dagens krim-marked. Gladkrim. Kosekrim. Sommerkrim. Chiq lit-krim. Kall det hva du vil … Jeg nøyer meg med å sprette chanpagnen for Olivia!

1 comment

Add Yours

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s