Spikrer Kyrre Kaupang til krimkartet

Kongens rådMed sin tredje bok om den norske etterretningsorganisasjonen «Stiftelsen» har Ørjan N. Karlsson for alvor spikret Kyrre Kaupang på det norske krimkartet. I «Kongens råd» ser vi en rutinert krimforfatters håndverk slå ut i full blomst. Boken er ikke bare spennende og morsom som de to foregående også var, den har i tillegg et strammere plott og en tydeligere retning. Både actionsekvenser, historiske subplott og etterforskningstaktiske grep er mer gjennomført i denne romanen. Karlsson er mindre utbroderende, og har fått på plass et fargerikt persongalleri.

Alt i alt er dette altså en innertier fra den allsidige forfatteren. Han har skrevet flere rene actionbøker med utgangspunkt i norske elitesoldater, andre spenningsbøker, og ifjor kom hans første science fiction roman, «Huset mellom natt og dag«. En adrenalinsprøyte av de helt sjeldne. Det er derfor ikke spesielt overraskende at Karlsson skriver svært spennende i tempo-partiene av en krimroman. I tillegg har han hele veien hatt humoren som sitt varemerke. Små utspekulerte sammenligninger som på sitt forunderlige vis krydrer romanene om Kyrre Kaupang med en solid dæsj latterkuler. Noen kritikere mener disse små morsomhetene virker oppkonstruerte og og malplasserte. Jeg kunne ikke vært mer uenig. De gir forfatteren et særpreg. Et fingeravtrykk. De gjør at Ørjan Karlsson skiller seg ut i mengden av norske krimforfattere, og jeg godter meg hver gang de dukker opp. Det vi ser er imidlertid at han har dempet dette uttrykket noe, og det er greit. I «Gerhardsens testamente» og i «Hauges direktiv» haglet de tettere enn bortforklaringene til justisminister Anders Anundsen i asylbarnsaken. (Se, jeg kan kunsten jeg og 😉

Litt av poenget med Ørjan Karlssons krimbøker er at man må godta konseptet fra starten av. Den berømmelige «James Bond effekten», om du vil. Altså at dette er pur galskap fra starten av, og at du må riste av deg noen fordommer når det gjelder logikk og sannsynlighetsregning. Kyrre Kaupang er ikke bare en utrolig fyr, han befinner seg også i et utrolig univers. Et univers der en må være rimelig konspiratorisk i tankegangen for å godta pakken. Kaupang er nemlig en slags etterretningsagent i de hemmelige tjenestene. De som er så hemmelige at ikke en gang de offisielle hemmelige tjenestene (PST) vet noe om dem. Vi snakker om spionorganisasjonen «Stiftelsen«. Opprettet i et tett og nært samarbeid mellom trekløveret Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Jens Christian Hauge, og selvsagt det amerikanske CIA rett etter andre verdenskrig.

I denne romanen avdekker Stiftelsen en enda mer hemmelig forsamling, nemlig «Kongens råd«. I sin tid opprettet av gamle Kong Haakon for å få et bedre innblikk i hva som egentlig rørte seg i de politiske korridorene på Stortinget og i Regjeringen. Nå, i vår tid, et slags kartell av folk med makt som «snakker sammen». Hva skjer når denne indre kjernen av maktmennesker blir infiltrert av mennesker med et annet lands agenda og interesser som sin fanesak? Vel, det blir bråk … og da er det godt vi har Kyrre & co til å ordne opp etter kalaset. Drapet på to ambassadører vikles tett inn i en historie som starter nyttårsaften i 1958, og som etterhvert vikles inn i selveste Treholt-saken. Dette er en interessant historie som fungerer svært godt som et subplott. Morsomt å følge Karlsson sin konspiratoriske hjerne boltre seg i Arne Treholt sin skjebne.

Som dere forstår så er jeg svært godt fornøyd med den tredje boken i Kaupang-serien. De som kjenner meg vet at jeg er en stor tilhenger av Karlssons bøker, så akkurat det kommer vel ikke som noen stor overraskelse. Men, jeg understreker det jeg sa i starten. «Kongens råd» er skarpere, mer fortettet, har bedre dramaturgi, og et langt bedre register av karakterer. Tidligere virket noen av disse karakterene litt firkantede og forutsigbare. Nå synes jeg de trer fram fra skyggene som helstøpte og interessante mennesker. Det kan hende at dette er et resultat av forlagsbyttet, men det kan like gjerne være at Karlsson selv har bestemt seg for å ta tak i disse tingene. Resultatet er uansett utsøkt. «Stiftelsen» blir bare mer og mer interessant i sin sammensetning av artige og sterke karakterer.

«Kongens råd» slår Ørjan N. Karlsson til ridder av det runde bord i Rivertonklubben. Dette var en helstøpt spionkrim! Jeg vil ha mer!

3 comments

Add Yours
  1. Marianne

    Fullstendig enig når det gjelder Karlsson. Leste boka ferdig idag. Den er utrolig bra, og selv om det er fiksjon og konspirasjonsteorier så det holder så er det klart at Karlssons bakgrunn og nåværende jobb preger historiene hans og gir dem en troverdighet som få andre norske krim/spion/thrillerforfattere klarer. Dette var første KK boka mi fra forfatteren. Jeg må nok lese de forutgående to også. Og så venter jeg spent på fortsettelsen av Huset mellom natt og dag.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s