Stikkord

, , , , , , , , , , , , , ,

Jakthundene2012 var Jørn Lier Horst sitt store år. Vi fikk forsmaken året i forveien da «Vinterstengt» vant Bokhandlerprisen, men i 2012 smadret den tidligere politimannen alle UP`s radarmålere med «Jakthundene«. Først fikk han Rivertonprisen for beste norske kriminalroman, og ikke lenge etter la han hele Norden for sine føtter og vant den prestisjetunge Glassnøkkelen for samme roman. Vi ser gjerne på Vinterstengt som hans definitive nasjonale gjennombrudd. Med Jakthundene tok Horst William Wisting med ut i den vide verden. Jeg forstår hvorfor.

Det er ikke uten grunn at denne Wisting-romanen er så bejublet. Den har nemlig det aller meste av det en god og fortettet krim skal ha. Nerve, spenning, dramatikk, action og et tilsynelatende uløselig mysterium. Noen kaller det «pageturnere» fordi en ikke klarer å legge boka fra seg. En må hele tiden vende om til en ny side, bare for å oppdage at også den siden trenger en fortsettelse, osv.osv. Som leser så sluker disse bøkene deg med hud og hår. Drivet og spenningen er såpass intenst at en hele veien vender tilbake til godstolen og boka. De 359 sidene ble lest på en drøy helg, noe som er uvanlig fort til meg å være. Da får jeg ikke gjort mye annet vettugt. Plenen står meg faktisk til anklene, og løvetannen har reist seg lang og rak. Plenklipperen dukket aldri opp denne finværshelga i Haugesund. I min krimverden betyr det at jeg har funnet gull.

Slike intense pageturnere har gjerne ett fellestrekk. Det er tempo. Ting skjer så fort at leseren knapt henger med i svingene. Martin Olczaks «Akademimordene» er et glitrende eksempel på en slik roman. Joakim Zanders «Svømmeren» det samme. Begge inne blant de ti beste krimromanene jeg har lest etter at jeg begynte å blogge om krim og thrillerlitteratur. Men, «Jakthundene» er ikke slik. Den har actionsekvenser, og den har scener der det går unna, men for det meste går det for seg i pene og pyntelige former. Her er det ikke drøssevis av drap, skumle desperadoer som jager protagonisten fra skanse til skanse,  eller skumle og creepy scener som får deg til å gjemme deg under teppet. Den skiller seg fra andre pageturner-romaner ved at den fanger deg inn i dramaet. I det totalt urettferdige, og i den håpløse situasjonen William Wisting havner i. Vi føler med ham, og vi blir engasjerte supportere som står på sidelinjen og heier oss hese. Dette må du komme deg ut av William! Dette klarer du!

jeg tror grunnen til at akkurat «Jakthundene» har oppnådd slik suksess er at den er et deilig krim-kinderegg. Du får alt du ønsker av en krim.

1. Den gamle og egentlig uløste Cecilia-saken er en krimgåte som pirrer nysgjerrigheten fra første stund. Det er noe Adler-Olsen aktig over denne delen av historien. Jakten på gamle spor i nedstøvede og glemte dokumenter. Finne tråder en ikke så for 17 år siden. Dette er med på å holde interessen oppe gjennom hele romanen. Det er ikke snakk om å legge boka fra seg før en vet hvem som plantet bevisene.

2. Datteren Lines ville ferd rundt om på østlandet for å finne en drapsmann som har overfalt henne, samtidig som hun ønsker å hjelpe sin far ut av det dramaet han befinner seg i, har et langt høyere driv og tempo ved seg. Hun befinner seg til stadighet i akutt fare, og samtlige scener der hun har hovedrollen er heseblesende og jagende. Her hiver jeg etter pusten mens jeg blar. Dette er første gangen Jørn Lier Horst virkelig har fått til sidekicket sitt skikkelig. Applaus fra krimbloggeren for den utviklingen.

3. Kjente og kjære karakterer blir skumle typer. Et godt grep i moderne krimserier er at du ikke kan stole på noen (aller minst på manusforfatteren). Det finnes ikke helter og banditter lengre. Alle har sine positive sider og sine skumle og mørke skyggesider. Vi vet aldri hvem som er venn og hvem som er fiende. Dette har vært et problem for Host tidligere ettersom karakterene har vært veldig tydelig inndelt i politi/røver. Nå er alle mistenkte, og alle har sine skumle motiver og baktanker. Alle hadde i sin tid alt å tjene på å fabrikkere beviser, og også alt å vinne på å skjule dette med alle tilgjengelige midler i nåtid. Denne intense utrygghetsfølelsen ligger som et lokk på en trykkoker gjennom hele historien.

1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. Den har fått tittelen "Blindgang"

1.juni kommer den 10. boken om William Wisting. 

Med «Jakthundene» bryter Horst lydmuren påstår jeg i overskriften. På mange måter er det helt korrekt. Med denne romanen kom det definitive gjennombruddet, og Horst viser tydelig at han har fått et godt og solid balletak på plotting og driv. Personlig synes jeg kanskje «Vinterstengt» er hakket bedre, men det tror jeg har mest med smak og behag å gjøre. Kvalitetsmessig er nok «Jakthundene» enda et riktig skritt i riktig retning. Nå venter en signert utgave av «Hulemannen» i bokhylla mot slutten av måneden, før jeg er klar for hans tiende Wisting-bok i juni. Den har fått tittelen «Blindgang». Jeg gleder meg til begge.