Et langtrukket gjesp av et kunstverk

Den som elsker noe annetDet er vanskelig å skulle gripe tak i det som ikke fungerer i en kriminalroman av Karin Fossum. Hun er så flink, så dyktig og har så mye integritet i det hun gjør, at det å peke på noe så kommers som at historien er kjedelig, blir nesten litt plumpt og dumt. Karin Fossum bryr seg ikke en døyt om historien oppleves som spennende. Hun er langt forbi det stadiet som forfatter at hun er nødt til å tenke dramaturgi og spenningsoppbygging når hun skriver. Hun har en tematikk hun ønsker å belyse. Et samfunnsproblem som skal opp til debatt. Ingen i Norge gjør det bedre enn henne. Ingen kan kreve at hun skal være spennende i tillegg, kan vi vel?

Jaja … Så får jeg heller være den som banner i kjerka. Når jeg kjøper meg en krimbok så er det fordi jeg ønsker å lese noe som er spennende. Noe som skremmer meg, og som pirker borti det mørkeste krokene i sinnet mitt. Noe som får meg til å hive etter pusten, og kjenne det krible langs ryggraden. Om jeg ville bli opplyst om sosiokulturelle problemer i vår moderne velferdsstat, så hadde jeg kjøpt en fagbok om temaet. Overgrep mot barn er en kriminell handling. Altså kan det fungere som utgangspunkt for en god kriminalroman. Så langt alt vel. Så kan vi se på en del knagger som må være på plass for at dette skal bli en god krim.

Første punkt er troverdighet. Kunne noe slikt som dette skjedd? Ja, definitivt. Barn blir kidnappet av pedofile, voldtatt og drept. Det skjer. Også i Norge, dessverre. I tillegg er det på dette punktet Karin Fossum virkelig har sin styrke. Å fortelle historier med utgangspunkt i hvordan det virkelig er og oppleves. Overgrepene i «Den som elsker noe annet» er troverdige, og det samme er etterforskningen.

Andre punkt er karakterbygging. Framstår de ulike karakterene som ekte mennesker? Nok en gang et klart og tydelig ja. Alle vi møter i denne romanen er tydelige, tredimenosjonale, ekte mennesker med reelle tanker, følelser, impulser, handlinger, drømmer og valg. Vi tror på det som skjer, og vi tror på dem det skjer med. Det er vondt, sårt, grusomt og opprivende. Jeg kjenner på både frustrasjon, sorg og fortvilelse når jeg leser denne historien. Det er ekte og det vondt. Sagt med andre ord … Det er Fossumsk!

Tredje punkt er dramaturgi. Mange (som egentlig ikke liker krim) kritiserer dette punktet, fordi det tar for seg trivielle ting som spenning, dramatikk, plott, driv, motor og tempo. Med andre ord små markører som ikke sier noe som helst om litterær kvalitet i ordets rette forstand, men derimot fokuserer utelukkende på leseopplevelsen. For en krim er det bare en ting som betyr noe (under DETTE punktet, vel å merke). Det er spenning. Er «Den som elsker noe annet» spennende? Nei. Det er den definitivt ikke.

Vi har et mysterium som skal løses, og en perifer gjerningsmann som skal fakkes og stilles til ansvar for det grusomme han har gjort. Overgriperen har en egen stemme i romanen, men utover det har han ingen sentral rolle. Hovedpersonene Sejer og Skarre befinner seg aldri i noen som helst fare gjennom denne romanen. De snirkler inn gjerningsmannen etter et par tips og en observasjon på en butikk. Ellers handler det aller meste om de mellommenneskelige relasjonene. Samtalene mellom Sejer og Skarre og deres tanker rundt hvorfor slike gjerningsmenn begår så grusomme handlinger. Samtalene mellom ekteparet som observerer gjerningsmannen, og kvinnens tanker rundt at mannen hennes blir alt for personlig engasjert i mysteriet. Tankene til de to mødrene som har mistet barna sine. Det er interessant. Det er dyptpløyende vondt og pinefullt. Men, spennende er det altså aldri.

Så hva skal en stakkars bokblogger si da? Jeg kan vel si det slik at jeg er oppegående nok til å se at dette er av høy kvalitet, men det betyr ikke at jeg hadde det helt store utbyttet av lesingen. For meg blir det som å se et maleri av Picasso. Jeg ser det er kunst, men det GIR meg svært lite å se på det. Eller som å høre Jan Garbarek spille saksofon. Jeg hører at det er kompliserte greier, men det engasjerer meg ikke. Sant å si sier vel dette mer om hvor skrinn jeg er som bokblogger enn om hvor god «Den som elsker noe annet» egentlig er. Jeg BURDE sikkert skrytt boka opp i skyene. Men, for meg handler krim først og fremst om spenning og mysterier. Denne boka har lite av begge deler.

2 comments

Add Yours
  1. RandiA

    Ser i notatene mine at jeg leste denne for 5 år siden, og har merket den som Bra – ser også på Bokelskere at jeg ratet den til 5 – så jeg fant vel noe i den da….

    Lik

    • bokbloggeir

      Ja for all del. Det er MASSE kvalitet i den, men som krimmysterium er den ikke spesielt interessant. Det er en litterær fortelling om et overgrep og de mellommenneskelige relasjonene som oppstår rundt et slikt traume. Interresant, sårt, vondt og gripende … JA! Spennende … NEI.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s