Alt jeg ser er navlelo …

Ikke så rart egentlig, ettersom jeg stort sett bedriver navlebeskuing om dagen. Det er ikke spesielt sunt for et allerede godt utviklet ego, men vanskelig å unngå. I dag har jeg forsøkt å ta livet mitt tilbake. Heve blikket, og plukke opp igjen gode gamle vaner. Lese en god krim i godstolen. Ta en joggetur. Snakke med folk rundt meg om andre ting enn min egen bokutgivelse. Det har vært deilig. Selv om det er gøy å bli forfatter, så er det en boble som har godt av å bli stukket hull på med jevne mellomrom.

Dere har kanskje sett det. At det har vært null fremdrift på lesingen. Ingen nye anmeldelser på aldri så lenge. At det eneste dere ser til meg på facebook, twitter og instagram er småpinlige forsøk på å selge inn et produkt som fremdeles er ni måneder unna. I natt ble det faktisk befruktet nye menneskeliv som kommer til å se dagens lys før Maestro gjør det. Jeg er med andre ord lovlig tidlig ute med å framsnakke meg selv, og studere ansamlingen av navlelo. Ikke bra;)

Men … så er det slik at når en har jobbet i fem år med et prosjekt, og endelig ser en målstrek i det fjerne, ja da er det lett å juble i tidligste laget. I dag tok jeg konsekvensen av dette, og fant fram igjen smilet og de sosiale antennene. Klarte faktisk å la være å springe som en türk for å finne mobilen hver gang den plinget for at det kom inn en ny bestilling. Lot det bero, og kjørte et par oppsamlingsheat i stedet. Klarte å la være å sjekke facebook hvert femte minutt for å se om det var flere likes, sjekke status, eller kikke etter om det var flere meldinger på gang. I stedet har jeg kost meg med kaffe, helligdagsro i stua, Frode Granhus sin «Djevelanger», og som sagt en lang joggetur i friluft. Det er befriende.

Jeg vet ikke om det er slik alle forfattere har det? At de plutselig oppdager at de er blitt så høy på seg selv, at de har glemt at ikke alle synes det er rasende festlig å bli spammet med utallige meldinger som alle handler om deg og ditt bokprosjekt? Mulig at det er helt vanlig. Mulig at det er voksesmerter som en går av seg med litt rutine. Mulig det bare er meg det er noe fatalt galt med? Uansett … Jeg vil ikke ha det slik. Ønsker ikke at folk skal gå dritt lei mange måneder før jeg skal i ilden. Tenker med forferdelse på at jeg faktisk har sendt private meldinger til venner og kjente med opplysninger om hvor de kan bestille boka mi, men glemt helt å spørre hvordan DE har det. Om det går bra etter operasjonen? Om babyen har begynt å gå sine første skritt? Om vi skal møtes over en øl en dag? Om den nye jobben er interessant og utfordrende? Om en kom i mål på Bergen halvmaraton på ny pers slik en håpet? Jeg får en flau smak i munnen bare ved tanken. Kanskje ikke så rart mange av dem ikke har svart meg …

Forhåpentligvis bærer de fleste over med nykkene mine. For syv år siden ble de pepret med meldinger og invitasjoner til lokalrevy. For seks år siden dukket jeg opp alle steder hvor det var et kamera for å fortelle om mitt maratonprosjekt der jeg skulle springe inn penger til Unicef. For snart tre år siden dreide alle mine henvendelser til venner og kjente seg om Agnes sin debutroman «Stryk meg over håret«. Så var det denne bokbloggen som ble viet all oppmerksomhet, og nå altså min forfatterdrøm som endelig går i oppfyllelse … Jeg skjønner at folk kan bli litt lei av trynet mitt, for å si det slik. Men … Det er bare slik jeg er. Når noe engasjerer så får jeg totalt tunnelsyn. Ser ingenting annet enn det jeg holder på med, og forventer selvsagt at alle hyler begeistret som 14 årige jenter på vei mot scenen foran en Bieberkonsert. Jeg er et 100% menneske, og jeg er gift med ei dame som også er det. Da blir det MYE til tider.

Mine nærmeste venner flirer, rister litt oppgitt på hodet, men bærer over med at jeg er den jeg er. Verre er det nok med menigmannen i gata. De må jo tro at jeg ikke ser annet enn meg selv, og kanskje er det langt nærmere sannheten enn jeg liker å tro. Jeg befinner meg iallfall utvilsomt på toppen av Maslows behovspyramide. Det er selvrealisering for alle penga. Jaja … Litt selvransakelse er sikkert helt på sin plass. Jeg trenger en pause fra meg selv og mitt eget ego, og lover derfor at dette er det siste innlegget på en stund der jeg linker opp til at du kan bestille boken min. Jeg løfter i stedet blikket og ser fremover. Snart er det sommer, og deilige late dager i sola venter. Arbeidet med Maestro starter trolig ikke før ferien er på hell. Fram til da skal dere, og jeg, få et sårt tiltrengt friminutt. Jeg gleder meg til å finne tilbake til lesegleden og gleden av å være verdens heldigste mann i verdens rikeste land. Det er på tide å gi, og ikke bare ta. Fra nå av er det bokbloggeren dere vil møte her inne, ikke forfatteren.

Det er nok selvfokus nå. Løft blikket Tangen, og se verden.

(og i det sekundet jeg skal til å publisere dette innlegget oppdager jeg at jeg har skrevet et helt blogginnlegg om … MEG SELV!) Er det mulig …?