En Maestro blir til

I dag skal jeg i møte med ett av forlagene som er interessert i å gi ut min debutroman «Maestro«. I den forbindelse vil jeg dele min historie med dere. Kanskje har du som meg gått med denne drømmen siden du var liten? Hva er det jeg har gjort som gjør at jeg nå er på god vei til å lykkes? Finnes det noen hemmelige oppskrifter der ute som gjør at du kommer i mål i stedet for i skrivebordsskuffen? Hva er det som kreves for at forlagene hever tommelen opp i stedet for å sende standard refusjonsbrev i posten? Her er min historie, og mine tips til alle drømmerne der ute.

BESTILL BOKA HER!

De av dere som har fulgt meg en stund har hørt meg mase og tjase om denne romanen i årevis, og det stemmer. Min hovedperson som den gang het Frank Karlsen, nå Viljar Ravn Gudmundsson, ble «født» den 7.juli 2010. Han er en litt rufsete og nevrotisk journalist i Haugesunds Avis. Siden fødselen har han vært 33 år, 35 år, 38 år og 42 år. Min andre protagonist, Lotte Skeisvoll, het tidligere Silja Markhaug, men er født først to år senere. Nærmere bestemt den 25.juni 2012. Den aller verste forfatterdagen i mitt liv. Den dagen da jeg stakk fingeren i jorda og innrømmet for meg selv at de
160 sidene jeg hadde skrevet om Frank Karlsen var en historie uten form, plan, substans og troverdighet. Det var rett og slett noe talentløst mannskit. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å jobbe meg gjennom skrivesperren den dagen, men endte opp med å markere all tekst og trykke på delete. To års arbeid forsvant med ett tastetrykk. Full av frustrasjon var jeg nære ved å gravlegge drømmen den morgenen, men valgte heller å hente fram en helt bestemt bok ut fra bokhylla. «Jeg må ha en plan«, tenkte jeg, og børstet støv av en gammel engelsk bok som min beste kamerat fra barndommen Ivan Sandven hadde anbefalt meg å lese. Boken var «The Marshall plan for novel writing«. Rett og slett en oppskrift på hvordan man skriver en roman. Skritt for skritt. Punkt for punkt.

Noen timer senere var både forfatterdrømmen og nervevraket Frank Karlsen reinkarnert. Jeg hadde en ide til en ny historie klar i hodet. «Tenk hvis noen hadde bestemt seg for å gi liv til alle klisjeene vi finner i krimserier på TV og i krimbøker?» «Å faktisk gjøre de latterlige tingene som vi ser skjer i en sliten sesong 7 av Criminal Minds på TV2″. «Hva ville skjedd, og hvordan ville politi og media reagert?» «Hva ville skjedd dersom en person faktisk satt med en oppskrift så genial at den gjorde det mulig å styre alt og alle rundt seg dit en ville?» Ideen ble født av at jeg nynnet de første strofene av Kaizers Orchestra sin sang «Maestro». Under en halvtimes biltur for å hente sønnen min, rullet etterhvert en film i hodet mitt av det som i dag, tre år senere, har blitt en roman på nærmere 400 A4-sider.

Men … I tillegg til å hjelpe meg å utforme en ide til en historie, fortalte denne boken meg også det som jeg selv hadde tenkt om morgenen da jeg slettet 160 sider av det første manuset. Det nytter ikke om du ikke har en plan. En helt konkret en. En roman bygges opp scene for scene, og du må vite hva som skal skje, når det skal skje, hvem det skal dreie seg om, og i hvilken retning den scenen skal sende leseren. Rett og slett en god gammeldags dreiebok. Så jeg satte meg ned med ett skjema for hver scene i romanen, og planla i detalj i alt 80 scener. 4-5 linjers handlingsreferat til hver scene. Karakterer som skulle være med, spor, twister, indre og ytre dramatikk osv. Jeg satt dag og natt i en hel sommerferieuke med disse 80 scenene. Det var et helvete, men jeg gav meg ikke før jeg hadde gjort den kjedelige jobben. Jeg verket i fingrene etter å få lov til å begynne å skrive.

Da jeg endelig var ferdig med planleggingen gikk jeg inn i selve skrivefasen. Hver scene skulle ha cirka 1500 ord hadde jeg bestemt meg for. Ikke helt slavisk, men som en slags mal. Det ville gi en roman på 120.000 ord. Noe som er for en murstein å regne, men som kan være et godt utgangspunkt for deg som vil skrive. Her skal det nemlig kuttes i ettertid. MYE! Jeg hadde gledet meg slik til denne skrivefasen. Hadde fremdeles fire uker igjen av sommeren, og massevis av tid. Jeg elsker å regne gjennomsnitt av ting, og fant ut at om jeg skrev 2500 ord hver dag så ville jeg bli ferdig til begynnelsen av september. Antall ord var overkommelig, og september var ikke urimelig langt unna. Jeg klarte det. Vel å merke i februar 2014 … Ikke september 2012.

Jeg hadde i min naivitet totalt undervurdert det faktum at skriving er en kreativ prosess. Jeg burde visst det etter forrige skriveprosjekt, men da skrev jeg jo helt i tåka uten mål og mening. Denne gangen derimot var det alvor. Jeg SKULLE klare å skrive denne romanen ferdig. Men, så var det dette med kreativiteten da. Jeg har ikke min kones nådegave at tanker blir til gullskrift med en gang hun får et tastatur mellom hendene. Jeg må konsentrere meg intenst. Gå fullstendig inn i en boble. Gruble, tenke, skrive en setning, gruble, tenke, skrive på nytt osv. osv. I den fasen er jeg helt idiot ,og så hypersensitiv at alt annet blir uvesentlig. Primære behov som mat, søvn, sosial omgang og frisk luft blir irritasjonsmomenter. Selv kattens forsiktige snorking på sofaen ved siden av meg høres ut som et damplokomotiv. For ikke å snakke om folk. Folk har behov. Behov for å si noe, spørre om noe, få deg til å gjøre noe, eller drive med en eller annen aktivitet som stikker hull på bobla som du sitter i. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har brølt «FAENIHELVETE!!!!» på et enkelt spørsmål som «Har du tenkt på hva vil skal ha til middag i dag?» Vel … Jeg brøler inni meg da. Hadde aldri i livet turt å si det høyt. I stedet blir jeg sur. Lirer av meg noen «hmmm» og «njaaa» i håp om at problemet forsvinner. Kort sagt … Det gikk ikke etter planen. Jeg var ikke til å være i hus med, og langt mindre noen en kjærlig far og ektemann. Planen måtte endres…

Løsningen ble skrivehelger. Siden jeg har en kone som er forfatter, så ble det jo noen timer der innimellom, men som sagt, lyder forstyrrer meg. Lyden av klaprende tastatur for eksempel … I stedet begynte jeg å sette vekkerklokken på seks om morgenen lørdager og søndager. Da var det ro i huset. Heeeeeelt stille faktisk. Bortsett fra snorkingen til katten … Slik ble Maestro skrevet. Grytidlig på morgenen da alle andre sov ut og samlet krefter satt jeg i bobla mi og skrev. Noen ganger droppet jeg til og med å drikke på fester for å være opplagt neste morgen. Minst en, og aller helst to scener skulle skrives før noen andre tenkte på å åpne gluggene. Alt vel og bra … Men så kom skrivesperrene. Første skrivesperre kom etter at jeg var dum nok til å legge ut på bloggen en smakebit av det jeg hadde skrevet. Masse godord og lykkeønskninger. Herlig 🙂 Helt til det dukket opp et nett-troll (Innlegget er slettet) som griseslaktet det jeg hadde skrevet som noe av det mest talentløse makkverk han noen gang hadde lest. Han dissekerte teksten ned i minste detalj, og gjorde meg til latter Jeg kjenner fremdeles nakkehårene reise seg bare ved tanken på den dagen. Jeg sluttet å skrive, og det tok meg tre måneder å samle nok mot til å våge å skrive på Maestro igjen. Ennå er ikke følelsen helt borte. Jeg har stunder der jeg tror folk kommer til å le seg skakk over hvor talentløs historien min er.

Det jeg lærte av den seansen er to ting. For det første så må du tåle at ikke alle liker det du skriver, og at alle har rett til å mene noe om en tekst som du gjør tilgjengelig for offentligheten. Har du ikke baller nok til å tåle kritikken, så bør du finne en annen hobby. Dernest lærte jeg at skrivesperrer ikke eksisterer. De finnes ikke. Ja, du kan mangle lyst til å skrive. Du kan mangle inspirasjon. Du kan mangle tro på at det du skriver er bra nok. Men, du har ikke skrivesperre. Da ville du ikke klart å skrive noe annet heller. Løsningen er latterlig enkel. Ta deg selv i nakken og skriv! Gi totalt faen i om det er bra eller dårlig. Bare skriv deg videre. Skriv, skriv, skriv. Etter 10 minutter, en time eller en uke løsner det. Plutselig er du der igjen. Det var Tom Egeland som lærte meg dette i januar ifjor. Da jeg kom hjem prøvde jeg det. Det tok meg nøyaktig to timer med svadaskriving før jeg satt med et salig glis rundt munnen og skrev ut scene nummer 61 og 62. En måned senere var siste punktum satt. 122.000 ord festet til papir.

Våren og sommeren ble brukt til første revidering av manuset. Lese, slette, omskrive, rette, flytte, forandre osv.osv. En langvarig prosess det også, men da augustsola varmet, og jeg hadde tilbrakt minst hundre potensielle sommersoltimer innendørs bak lameller og persienner, var jeg klar for å sende det fra meg. Først til åtte prøvelesere. Noen forfattere, en politietterforsker, noen krimelskere, en som kjenner lokalmiljøet i byen, og et par venner som liker å lese. Fantastiske tilbakemeldinger gav meg nytt mot. Masse måtte endres, og den siste uka av sommerferien buret jeg meg nok en gang inni bobla mi. En ny gjenngang senere våget jeg meg ut på glattisen. Jeg hadde blitt kjent med forlegger Tiger Garte, og spurte om han hadde lyst til å lese gjennom manuset for å se om det hadde et potensiale, og hva jeg i så fall måtte gjøre av endringer. Fire uker senere ble jeg invitert til Oslo. Jeg var i skyene. Tigerforlaget ville snakke med meg om manuset. De ville jo ikke sende meg med fly helt til Oslo for å fortelle meg at dette ikke var noe de kunne gi ut?

Joda … De kunne visst det … Jeg reiste tilsynelatende tomhendt hjem fra Tigerforlaget og Tigerstaden. Men, bare tilsynelatende. Med meg i bagasjen hadde jeg en to timers inspirerende samtale rundt boka mi, og massevis av gode tips på hva jeg burde gjøre. Alle tre i forlaget hadde lest manuset grundig, og innspillene deres var av svært stor verdi for meg. Selv om jeg altså reiste hjem noe slukøret med en såret stolthet, og en visshet om at her lå det MYE jobb foran meg før jeg kunne tenke på å sende manuset til forlag for å prøve å få det antatt.

I denne perioden fra september og frem til desember i 2014 jobbet jeg hver ledige stund for å vri plottet og karakterene dit forlaget ville ha det. Jeg laget karakterskjemaer med hele livshistorier og bilder, endret navn og alder på noen av dem, gav dem en forhistorie og et familieliv. Masse som aldri skulle brukes i romanen, men som var viktig for at jeg selv skulle bli bedre kjent med karakterene mine. Denne prosessen var enormt viktig, for i den neste revisjonen ble ikke karakterene pappfigurer lengre. De fikk kjøtt på beina og en sjel. Så var det endringene i selve plottet. Omfattende og svære endringer. Jeg begynte ved godt mot, og hadde et berettighet håp om at dette skulle bli bra. Skrev om alt akkurat slik jeg, Tiger, Roger og Marius hadde blitt enige om. 112 sider inn i dette omskrivingsarbeidet kastet jeg inn håndkleet. Det gikk rett og slett ikke. Det ble en helt annen historie, og jeg følte ikke den var min lengre. Jeg skrev på noe som andre ønsket å lese, ikke det jeg selv ønsket å skrive. Hele ideen og twisten bak Maestro var borte. En uke før jul gjorde jeg det igjen. Trykket på deletetasten. 112 sider rett i papirkurven.
Men, denne gangen tok ikke fortvilelsen meg i samme grad. Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte ta tak i alt det positive som kom ut av omarbeidelsen jeg hadde jobbet med i tre måneder, og tilføre dette til det gamle manuset. Samtidig sendte jeg manuset til vurdering hos Pantagruel forlag som hadde lyst til å se hva jeg holdt på med, selv om jeg ikke var helt i mål. Resultatet ble i første omgang en hektisk juleferie foran tastaturet, men samtidig et kraftig forbedret orginalmanus til Maestro. Den gamle historien var revitalisert. Rett over jul kom dommen fra Pantagruels manuskonsulent. Svært positivt, og med mange nye og gode innspill på hva som burde endres, og hva som burde forsterkes i det videre arbeidet. Det var bare å sette seg ned enda en gang. Begynne på side 1, og skrive om hele romanen på nytt. Men, først måtte jeg ha på plass noe både Tigerforlaget og Pantagruel hadde påpekt. Et skikkelig subplott rundt den uforløste «Jonas-historien». Jeg slet med denne helt til min fabelaktige bedre halvdel en dag sa til meg: «Geir, nå glemmer du resten av manuset, og så setter du deg ned og skriver Jonas-historien som en sammenhengende fortelling. En slags novelle, om du vil. Så kan denne brytes opp og plasseres på steder i romanen der leseren trenger et brudd«. Det fungerte svært bra.

Påsken 2015 ble siste punktum satt for Gud vet hvilken gang, og jeg sendte manuset ut på frierferd igjen. Forventningen om at noen skulle si ja denne gangen var ikke-eksisterende. 99% av alle manus som blir sendt til forlag blir refusert. Deprimerende dårlige odds med andre ord. Når det gjelder de store forlagene er oddsene enda dårligere. Aschehoug tar for eksempel inn maks 2-3 manus i året fra upubliserte forfattere, og de får inn over 1000. Men, nederst i denne artikkelen finner du en liste med 10 punkt for å øke sjansene for å bli antatt, og den listen fulgte jeg slavisk. Det tror jeg økte sjansene mine til å nå igjennom. I tillegg sendte jeg manuset til alle seriøse norske forlag som gir ut ny norsk skjønnlitteratur. 14 i tallet. Det var bære eller briste for dette manuset. Jeg kom ikke lenger på egenhånd. Maestro trengte en redaktør nå, og jeg visste med meg selv at dersom det ble 14 refusjoner denne gangen, så var det «deletetasten» som ville bli romanens skjebne. At jeg to uker senere skulle stå med tre konkrete tilbud og to andre forlag som var oppriktig interessert i å se nærmere på manuset med tanke på utgivelse, var en så fjern tanke at den streifet meg ikke før det skjedde.
Så står jeg her i dag, og skal ut på kjøretur for å møte det første av disse forlagene. Diskutere en utgivelse. Er jeg fornøyd med betingelsene kan det hende jeg bestemmer meg allerede i dag. For meg er ikke størrelsen på forlag det viktigste. Det er helt andre faktorer som betyr noe for meg. Det er hvor seriøse de er i sitt arbeid. Hva de kan tilby meg av hjelp for å komme i mål med manuset. Hvor stor tro de har på manuset. Hvem de har som redaktør, og om jeg har kjemi med vedkommende. Deres planer rundt profilering og markedsføring av boken. Om boken vil bli innmeldt til innkjøpsordningen. Om boken vil bli utgitt som ebok, og på hvilke plattformer. Hvor stort distribusjonsnett de har. Hvilke muskler de har innen markedsføring. Om jeg vil bli satset på. Hvilke royalty-betingelser forlaget har. Om de er medlemmer av forleggerforeningen, og med det blir representert på bokmøtene til bokhandlerkjedene. Om de tør å tenke nytt inn mot andre salgskanaler enn bare bokhandel. Om jeg får være med i prosessen med å bestemme tidspunkt for lansering, utforming av omslag, markedsføring og deltakelse på festivaler, messer m.m. Muligheter for å bli oversatt og solgt til internasjonale aktører. Hjelp i prosessen fram mot neste bok. Men … først og fremst handler det om kjemi og magefølelse. Liker jeg folka i forlaget, og har de tro på meg og mitt prosjekt? Det er det som kommer til å bli utslagsgivende. Hvem det blir har jeg ikke tenkt å si noe om her, for jeg vet det ikke selv ennå. Møtet i dag blir viktig, men ikke avgjørende i så måte. Kanskje bestemmer jeg meg i kveld, eller i morgen, eller over helga? kanskje bestemmer jeg meg for å vente til alle 14 forlag har fått sjansen til å lese og uttale seg?  På mandag skal jeg på TV og i radio her lokalt for å fortelle om min Maestro. Kanskje vet jeg mer da, og kan bringe folk nyheten om hvem jeg har signert for og når boken blir å finne i butikkhyllene, men det er ikke sikkert.

Uansett resultat av dagens møte så blir det bok, og Maestro blir å finne i butikkhyllene i løpet av 2015-2016. Det gjør meg både ydmyk og spinnvill samtidig. Jeg har nådd et mål som er få forunt, men det er NÅ arbeidet virkelig begynner. Det er NÅ jeg må være villig til å stryke og endre og omskrive. Igjen og igjen til redaktør og forlag er fornøyde. Jeg gleder meg …

10 tips til deg som vil skrive en bok og få manuset antatt hos et forlag:

1. Ha en klar og konsis plan som du følger fra start til mål. Bruk gjerne «The Marshall plan for novel writing». Både jeg, Tom Kristensen, og flere titalls andre publiserte forfattere i Norge har brukt denne oppskriften for å skaffe oss en oversikt, en struktur og en plan for prosjektet.

2. Tenk gjennom hele historien fra start til slutt som en film som du kan spille av inni hodet ditt. Du må vite hva som skal skje, og iallfall ha en tanke om hvordan det hele skal begynne og hvordan det skal slutte. Selv den prisvinnende danske forfatteren Helle Helle har en første setning, og en siste setning klar før hun begynner å skrive selve romanen. Jeg planlegger historien scene for scene. I alt cirka 80 scener. I en krim er det nesten en nødvendighet ettersom en må holde orden på alle spor og løse tråder.

3. Skriv ned hele livshistorien til de viktigste karakterene dine. Ikke for at du skal bruke det i boka, men for at du selv skal bli så kjent med karakterene dine at du har dem inn under huden. Gi dem klare og typiske karaktertrekk som gjør at de skiller seg ut i mengden. At de blir hele mennesker, ikke skygger av mennesker, eller konturer av mennesker.

4. Kjenn sjangeren din til fingerspissene. Tror dere at det er en tilfeldighet at jeg har lest 120 krim og thrillerbøker de siste to årene? At jeg leser så mye fordi jeg elsker det å lese så høyt, eller fordi jeg driver en bokblogg? Feil. Jeg har først og fremst lest for å lære. Jeg har notert, skrevet, fabulert og fundert mens jeg har lest det andre har skrevet av krim. Hele veien har dette vært med på å forme Maestro til det den er blitt i dag.

5. Skriv mye, og aldri slutt. Som sagt,  skrivesperrer finnes ikke. Kun skriving hjelper mot at du ikke får til å skrive. I tillegg hjelper det stort at du også skriver andre ting. Blogger, artikler, diskusjonsinnlegg, noveller, småhistorier, halve romaner som må slettes osv. Hvert eneste ord du skriver gjør deg til en bedre skribent, og fører deg nærmere den store drømmen om en gang å få utgitt noe.

6. Å klare å fullføre et romanprosjekt er som å slutte å røyke. Det blir enklere dersom alle vet at du har sluttet. Når alle vet at du skriver på en roman, ja da vil alle også spørre og grave om hvordan det går med skrivingen. Det legger et press på deg, og gjør at du ikke tør å slutte når du møter motstand. Du har jo sagt at du skriver på en roman. Folk forventer at de skal få lese den en gang. Jeg ville kanskje ikke klart å fullføre Maestro om det ikke var for at jeg hadde gått så høyt ut og fortalt om bok-prosjektet. Det gav meg ekstra energi å ha folk rundt meg som heiet meg frem. Som sa de ville lese. Som gledet seg til å se det ferdige resultatet.

7. Aldri snakk ned ditt eget produkt. Ikke fortell om at du har mistet troen på historien, at du ikke får til å skrive, at du sliter med karakterbyggingen osv. Det gir omgivelsene dine et inntrykk av at det du holder på med egentlig er dårlig, og det skaper negativ forventning. Du ønsker det motsatte. Rop høyt i skogen om det du holder på med, og skriv alltid om prosjektet i positive vendinger. Vær stolt av produktet ditt, og vis det. Dersom du ikke viser at du har tro på at dette blir bra, hvem skal tro på det da?

8. Skaff deg et navn som folk har hørt om. Gjør deg selv synlig. Jeg har valgt å drive en bokblogg, men her finnes det mange andre veier. Det er først og fremst fordi jeg elsker å skrive om bøker og leseopplevelser, men det er også for å skape meg et navn som folk kjenner igjen, og ikke minst for å knytte til meg kontakter som kan hjelpe meg i prosessen. Gjennom aktiv bokblogging og facebookprofil har jeg blitt kjent med en rekke forfattere, bokhandlere, lese-entusiaster, bibliotekfolk og forleggere. Kjempehyggelige folk som har enormt mye kompetanse som de gjerne deler. Å reise på bokfestival med Tom Egeland, Gard Sveen, Jørn Lier Horst, Marit Reiersgård, Ann Cecilie Remen og Hans Olav Lahlum er like mye et seminar fullt av skrivetips og ideer som det er en sosial happening. Alle mine bokvenner på nettet framsnakker meg og backer meg opp. Oppmuntrer meg og heier på meg nå som det er min tur. Det gjorde at flere forlag faktisk spurte meg om å få se på manuset som jeg skrev på lenge før jeg var ferdig med det. «Tom har fortalt meg at du driver og skriver på en krim … Stemmer det?» … Dette førte også til at jeg straks ble gjenkjent i bunken når jeg først sendte manuset fra meg. Forlagene sto klar for å lese manuset straks det kom inn i mailboxen.

9. Ryddighet!!! Et manus fullt av skrivefeil, med enkel linjeavstand, lite luft, manglende avsnitt, rotete oppsett, logiske brist og uløste tråder vil i 999 av 1000 tilfeller bli refusert. Manusleseren vil sannsynligvis ikke lese ferdig første side en gang. Hør på andre, og finn frem til gode oppskrifter på hvordan et manus skal se ut. Jeg bruker arial som skrifttype og 1,5 i linjeavstand. Manuset er paginert (har sidetall), og har topptekst med bokens tittel og forfatterens navn. Rettskriving står i fokus hele veien, og det samme gjør luft, avsnitt og leservennlighet. Det hjelper ikke at historien er god dersom språkføringen er dårlig. Det blir som å sende ut Davy Wathne på Petter Northug sine langrennski. Det hjelper ikke at skia er gode så lenge mannen oppå dem ikke er i stand til å gå fort nok. Ikke glem at for hver «feil» du har gjort så må forlaget bruke dyrebar arbeidstid på å rette opp denne feilen.

10. Vent med å sende manuset til forlagene før du selv har endret og omskrevet det så mange ganger at du holder på å spy av hele bokmanuset. Bruk prøvelesere (ikke nær familie/venner) som har kompetanse og som kan gi deg tips. Bruk folk du har blitt kjent med i bokbransjen. Se på det de sier, og skriv om på det du ser ikke er bra nok. Ha tålmodighet. Dette tar tid. LANG TID. Først når du ser at du ikke har en snøballs sjanse i Helvete til å komme deg videre på egenhånd, OG du har begynt å få en del positive tilbakemeldinger fra de som har lest boken, kan du sende boken til vurdering hos forlag. Da sender du til alle som gir ut norske forfattere innen den sjangeren du har skrevet. Det hjelper for eksempel ikke å sende et romantisk drama til Vendetta. De gir bare ut sci-fi romaner. Å sende en krimroman til Fontini er like fånyttes. De gir bare ut barnebøker. osv. Send til ALLE samtidig. skrivehula.no har en god oversikt. Selv om forlagene ønsker at du skal sende til en og en, så må du ikke finne på å gjøre det. Da risikerer du altså å måtte vente 8 uker på svar 14 ganger, og ende opp med et standardbrev uten begrunnelse hver gang. Noen forlag svarer ikke en gang, og når du kontakter dem viser det seg at de har forlagt manuset ditt. Unngå å sende til selvpubliseringsforlag som for eksempel Kolofon. De gir ut ALT bare du betaler for det selv, og bryr seg heller lite om det du har skrevet har kvalitet nok. Det finnes også noen selvfinansieringsforlag som gir ut boka di mot at du selv er med og tar risikoen ved at du ikke får royalty før boka har tjent inn forlagets utgifter, eller ved at du selv må garantere for et minstesalg på for eksempel 150 bøker. Publica er et godt eksempel på et slikt forlag. Det er helt greit dersom du er klar over hva du gjør, men du kan ikke regne med at forlaget evner å selge boka di noe mer enn det du selv klarer å markedsføre. Du vil heller ikke få nevneverdig redaksjonell hjelp. 

PS! Blir du refusert, men får en konsulentuttalelse fra forlaget, ja så er det faktisk en seier! Det betyr at du nærmer deg målet. Lytt til erfarne fjellfolk (evt.bokfolk) De vet hva de snakker om. Lykke til!