Velskrevet tysk røverfortelling

Sascha Arongo sin debutroman «Sannheten og andre løgner» går sin seiersgang verden rundt. Det er forståelig. Mannen kan skrive. Han har skrudd sammen en morsom og interessant fortelling, og han har verdens hyggeligste sosiopat som følgesvenn i bokas hovedperson, Henry Hayden. Slikt blir det rett og slett leservennlige boksider ut av. Ingen tvil om at det norske forlaget Font har gjort et kupp ved å signere denne forfatteren.

Først og fremst vil jeg rydde litt i begrepene. «Sannheten og andre løgner» omtales som en «krim» av pressen og forlaget. Det mener jeg er feil. Det er ingen krim, men heller en skjønnlitterær fortelling om en kriminell handling sett gjennom forbryterens øyne. Sikkert jeg som er litt pirkete, men jeg mener alt for mange gode skjønnlitterære bøker blir plassert i samlesekken «krim» bare fordi det selger. I «Sannheten og andre løgner» er det ikke noe mysterium, ingen gåter som skal løses, få utspekulerte twister, ingen fotfølging av en etterforskning og ingen bruk av nervepirrende cliffhangere. Det er rett og slett bare en fascinerende fortelling om en beregnende og utspekulert drapsmann, og hvordan han vrir seg unna sannheten og all verdens andre løgner som måtte komme hans vei etter han har begått et drap og to.

Henry Hayden er forfatter. Eller … det vil si … det er han ikke. Han later som om han er forfatter. Egentlig så er det hans kone Martha som skriver bøkene, som Henry altså tar all ære og berømmelse for. Hun ønsker ikke oppmerksomheten, og lever helt fint med at mannen tar alle Tv-opptredener, boksigneringer, turneer osv. Hun vil bare skrive. Henry selv trives utmerket i rollen, men det forkludres når hans elskerinne Betty plutselig går hen å blir gravid. Han må altså ta opp sitt sidesprang med sin kone, som han er helt avhengig av for å opprettholde sitt liv i sus og dus. I et sekund av affekt ender det hele i forferdelse, noe som fører til at Henry må dikte opp en alternativ sannhet, og andre løgner for å fjerne politiets søkelys fra å treffe ham. Så er det jo gjerne slik at en løgn ofte fanger en annen, og her blir det etterhvert mange å holde styr på for en hardt prøvet Hayden.

Samtidig som dette skjer, så er det en privatetterforsker som begynner å nøste opp i Henry Haydens fortid. Han tror ikke på at Hayden skriver bøkene sine selv, og han finner frem til en rekke store hull i Haydens liv. Lange perioder der den godeste Henry ser ut til å være forsvunnet fra jordens overflate. Haydens prøvelser blir mange, og romanen er like mye en fortelling om hvordan han på finurlig vis klarer å nøste seg ut av det edderkoppnettet som er i ferd med å nøste seg rundt ham. Det er en studie i den kaldblodige løgnerens kunst. Til tider skremmende. Til tider morsomt. Men, hele veien usedvanlig velskrevet.

Boken har en hel bråte med litterære trekk vi vanligvis ikke finner i ordinære krimromaner. Historien er effektiv. Språket er stilistisk og presist. Undertekstene ligger strødd som rullesteiner på stranda. Karakterene er sylskarpe. Det er farlig å kategorisere noe som intellektuell krim, ettersom en samtidig sier at den «vanlige» krimlitteraturen dermed er fordummende. Det er den ikke. Jeg vil heller si at dette er en kriminalfortelling for viderekommende. Ikke spesielt spennende eller hårreisende. Ingen iskalde grøss eller bloddryppende voldsscener. Null action, og en god del rolige scener uten annet formål enn at vi skal komme inn under huden til hovedkarakteren. I tillegg er altså språket i seg selv en studie. Dette er kvalitet. Men, er det egentlig krim? Hans Olav Lahlum påstår at enhver skjønnlitterær fortelling som omhandler en kriminell handling er en krim. Har han rett, så er dette krim. Men, i min verden er den ikke det. Det er en knakende godt skrevet røverfortelling vel verdt hvert eneste minutt du bruker på å lese den. Det er bare å glede seg.