Noe helt annet fra Jo Nesbo

Det har blitt sagt og skrevet mye om Jo Nesbø sin siste bok «Blod på snø» de siste ukene. En god del har vært kritiske, men det er også dem som hyller boken som en genistrek. En ting vi uansett kan være helt enige om, er at dette ikke er en typisk Nesbø-thriller. Vi kan kjenne igjen håndverket i de små språklige detaljene, men ellers ikke. Omfanget er mye mindre. Plottet er enklere. Twistene mer forutsigbare. Actionsekvensene mindre maleriske. Skildringene langt færre. Slik sett kan det være enkelt å «slakte» Nesbø, og påstå at dette er venstrehåndsarbeid. Det er det ikke. Rent litterært er kanskje «Blod på snø» noe av det beste han har skrevet.

En vågal påstand, vil nok de fleste si. Ikke minst med tanke på at denne løvtynne romanen har en dobbel bunn som ikke alle kjenner til. Boken er nemlig ikke skrevet av Jo Nesbø. Eller, det vil si … Det er den jo. Men, Nesbø er en av sine karakterers egen ghostwriter på en måte. En karakter vi kommer til å møte i en senere utgivelse er en norsk krimforfatter på syttitallet i Oslo. Han blir visstnok kidnappet. «Blod på snø» er altså en av denne forfatterens bøker. Nesbø falt nemlig for fristelsen til å skrive denne karakterens krimromaner først, og ville egentlig gi ut bøkene under denne karakterens navn, noe han ikke fikk lov til å gjøre.

Derfor blir «Blod på snø» noe helt annet enn det vi er vant til fra Nesbøs hånd. Det skal nemlig ikke være en Nesbø-bok. Jo Nesbø har skrevet en annen forfatters fiktive bok. De som ikke vet denne bakhistorien vil jo undre seg noe voldsomt over hva det er Jo Nesbø holder på med. Dette er rimelig langt unna en Harry hole-utgivelse for å si det slik.

Det er en fiktiv bok skrevet av en fiktiv forfatter i et fiktivt Nesbø-univers som vi ennå ikke har fått vite mye om … 

Ble du klokere av det? Ikke …? Vel, det er ikke så veldig viktig, men for oss som skal anmelde boka, er det helt vesentlig. Jo Nesbø skriver ikke som Jo Nesbø fordi det ikke er Jo Nesbø som skriver. Han later som om han er en annen forfatter, som lever på syttitallet, skriver krim slik som de gjorde på syttitallet, og har et språklig uttrykk som passet den tiden. Derfor … Har Nesbø lykkes med det prosjektet? Svaret er sammensatt. For de som ikke kjenner til historien bak denne Ghost-romanen, så virker det hele som om Nesbø har mistet seg selv i prosessen. For oss andre handler det om å se på om Nesbø har klart å fullføre det som var hans baktanke med prosjektet. Etter min mening … JA!!!

Jo Nesbø har gjort et kunststykke i arbeidet med karakterene. De er hver på sin måte unike, og helt spesielle mennesker. Samtidig så har de det typiske pappfigur-preget som kjennetegnet norske krimromaner på 70-tallet. Nesbø leker seg med klisjeene i karakterbyggingen. «Fisken» er et godt eksempel her. Fiskehandleren som egentlig er Oslos største narkobaron. En skikkelig gangster. I «Blod på snø» har «Fisken» ingen dybde ut over at han er «en kald jævel».  Hadde Nesbø valgt å gi ham mer tredimensjonale trekk med en dypere grunn, ville han feilet totalt, og brutt med oppskriften på de enkle norske krimromanene som kom ut på 70-tallet.  Derfor er det faktisk svært komisk å lese anmeldelser av «Blod på snø» der de påpeker svakheter i karakterbyggingen til Nesbø i denne boka. Har ikke anmelderne forstått konseptet? «Blod på snø» er skrevet på 70-tallet av en middelmådig norsk krimforfatter. Ikke av en av verdens mestselgende thrillerforfattere i 2015.

Når det er sagt, så elsker jeg hovedpersonen i «Blod på snø», leiemorderen Olav Johansen. Han har sjel, og er en person med mange lag. Presenteres som en «idiot» som er ordblind (Ja, midt på 70-tallet var ordblinde idioter), som ikke kan noe som helst annet enn å drepe mennesker med kaldt blod. Kan ikke kjøre bil, kan ikke regne, kan ikke lese. Så viser det seg etterhvert som man leser at Olav er historiens desidert mest beleste og intelligente karakter. Han fremstiller seg selv som en idiot, fordi det er det han alltid har blitt fortalt, men han har enorme kunnskaper som ingen andre i Oslos underverden er i nærheten av å kunne måle seg med. I tillegg har han en sårhet. En myk side som vi blir glad i. Han er jo rene Mor Theresa, tenkte jeg da jeg var litt over halvveis. Gjett om jeg fikk meg noen overraskelser da twistene etterhvert begynte å tikke inn i siste tredjedel av romanen. Hi – hi 🙂

I små fine sekvenser kan vi skimte Nesbø sin penn i denne boka også. Vi har få andre norske krimforfattere som har dette urinstinktet til å kunne skrive inn et helt livsløp i en setning. Med noen få ord skildrer han mennesker og miljø på en måte som setter spor hos leseren. Jeg kommer for eksempel aldri til å glemme hvordan Olavs mor blir presentert i denne boka. På tre små setninger har Nesbø skapt et fullverdig menneske. Sårt, vondt, vakkert og nådeløst nært. I løpet av 10 sekunders lesing, kjente jeg henne og hele hennes vonde livshistorie. Magen min verket, og jeg fikk et vemod over meg. Det er for meg kunst. Nesbø gjør det samme med karakteren «Klein«. Gangsteren som Olav ikke visste om han hadde fått klengenavnet sitt fra det tyske ordet (liten), eller det norske (sjuk), eller om det kanskje refererte til begge deler. Mest sannsynlig det, konkluderer Olav.

Jeg ser mange sammenligner stemningen, handlingen og voldsbruken med filmer av Quentin Tarantino. Ikke dumt det. Det er rått og brutalt. Direkte. Følelsesløst og rasjonelt. Vold er et middel for å oppnå et mål. Punktum. ikke mer å tenke over, eller dvele ved. Akkurat slik går Nesbø fram i denne romanen. Men, ikke glem utgangspunktet. Det er ikke Nesbø som skriver dette i 2015. Det er ikke en Tarantino-kopi. Det er en middelmådig norsk 70-talls krimforfatter sine ord, og i så fall kommer han Tarantino kraftig i forkjøpet 😉

Vi lar det ligge … Vi konkluderer ganske enkelt med at det er umulig å anmelde en Nesbø-bok når det ikke er Nesbø som skriver. Vi leser boka i stedet, og koser oss med den litt gammelmodige krimhistorien, de små passasjene av tekst som «avslører» at det er Nesbø som sitter bak tastaturet, all humoren, de små og kule twistene mot slutten, og spenningen i hvordan det vil gå med Olav. Du får svaret på siste side. Men, du kan trøste deg med at det ikke er lange veien fram dit. 179 sider er ikke akkurat en murstein. Men, i 1975 var det en helt vanlig størrelse og lengde på en kriminalbok. Derfor altså 🙂

Jeg anbefaler boka til alle dere som klarer å løsrive dere fra Harry Hole, Jo Nesbø, og at dette er en bok skrevet i 2015. Alt det er feil. Klarer du det, vil du trolig elske «Blod på snø». Det gjorde jeg.

Mine anmeldelser av andre Jo Nesbø-bøker:

Marekors, Frelseren, Snømannen, Panserhjerte, Gjenferd, Politi, Sønnen