Jeg tilhører ikke hylekoret som bærer seg over tilstanden i norsk krim om dagen. Men, dersom det finnes en oppskrift der ute som inneholder alle ingrediensene som kritikerne retter en advarende pekefinger mot, ja så har (dessverre) Ingar Johnsrud funnet denne oppskriften. Wienerbrorskapet er en leseopplevelse som gir deg blodsmak i kjeften, samt en god porsjon dårlig samvittighet for at du lar deg underholde av denne orgien av sprutende blod og hjernemasse.
Jeg kaller det «splatter-krim» jeg. Dere vet … Disse grøsserfilmene som er til de grader parodiske i sin voldsbruk at det (nesten) blir morsomt. Innenfor krimterminologien føler jeg Wienerbrorskapet tendenserer til det samme. Det er ekstremt mye vold, og ubehagelig mange groteske detaljer som blir brettet ut for leseren. Avrevne kroppsdeler, sprutende klebrig hjernemasse, ekstreme torturmetoder og oppløste lik i syrebad. Det som er verre er at volden i seg selv er unødvendig. Den har ingen misjon ut over det å snu om på mageinnholdet til leseren. Dette er spekulativ vold etter min mening. Hverken mer eller mindre.
Den andre fallgruven Johnsrud går i, er et konspiratorisk virrvarr som inneholder et (obligatorisk) subplott fra andre verdenskrig, en norsk versjon av Doktor Mengele, en ytterliggående kristen sekt som driver biologisk krigføring, korrupte politifolk på ledernivå, en lynende skarp og uovervinnelig leiemorder, og et PST og en forsvarsledelse som går sammen om å holde grove overgrep skjult for allmennheten. Alt dette altså, i en og samme krimbok. Resultatet sier seg selv … Kaos!
Vi som leser mye krim er svært opptatt av troverdighet. Vi skal tro på det som presenteres for oss. For å si det med en annen forfatter sine velvalgte ord. For at en krim skal være troverdig trenger den ikke handle om det som skjer, men det som kunne skjedd. I Wienerbrorskapet kunne alt dette skjedd isolert sett. Jeg kunne kjøpt konspirasjonen på politikammeret, den ytterliggående kristne sekten, eller den gale biokjemikeren som er opphengt i rasebiologi, dersom det var et isolert moment i romanen. Men, når alt dette skjer i en og samme bok, da kunne det ikke skjedd lengre. Da forsvinner troverdigheten. Det blir for mye usannsynlig som skjer samtidig. Så kan en jo alltids hive på en rekke helt utrolige valg som politifolkene gjør, en massemorder/seriedrapsmann som vandrer rundt i Oslos gater, et hemmelig brorskap fra krigens dager, «tilfeldige» slektskap mellom sentrale karakterer, og en spinnvill løsning som ikke en gang Akersgata ville slukt med hud og hår. Alt dette er altså bare krydder på en saftig biff av lite troverdige plott.
Hva er det som gjør at jeg likevel velger å lese denne boka ferdig når jeg er så kritisk? Vel … forfatteren kan skrive. Han har en knakende god penn, faktisk. Det er flere partier i denne blod-farsen som er på grensen til å bli poesi. Vakre, flotte skildringer. Opprivende og gode scener som spiller på de innerste strengene i følelsesregisteret. Til tider høyt tempo, gode twister og spennende scener som får deg til å gulpe etter luft. Romanen har heftig spenning, god nerve og en vedvarende uhyggelig stemning. Dette pirrer meg hele veien til å lese videre, selv om jeg ved flere anledninger la den bort, fast bestemt på at nok fikk være nok. Til å være debutant, så må jeg si at språket og det forfattertekniske håndverket er overraskende bra.
Derfor har jeg en intens oppfordring: Kjære Ingar Johnsrud. Selv om du har fått en sekser i både VG og i Tvedestrandposten, og at du trolig er Norges mestselgende debutant så langt i 2015 … Du trenger ikke bruke alle disse spekulative virkemidlene. Du er mer enn god nok i utgangspunktet. Du har en penn som skriver spennende uten at det trenger å være en orgie av vold og konspirasjoner som bakteppe. Stripp fortellingene dine for de mest grufulle og bestialske scenene, og dropp en del av de mest åpenbare logiske bristene og de villeste konspirasjonene. Da vil det bli renere, mer troverdig, og faktisk mye mer spennende. Slik det er nå drukner Wienerbrorskapet i blod. Det ettermælet fortjener ikke en forfatter som er så dyktig til å skrive.
PS! Fortvil ikke … Det er noe Keplersk over dette. Deres første bok, Hypnotisøren var så spekulativt jævlig, og inneholdt det som trolig er verdensrekord i logiske brister, men det solgte bøker! Se hvordan de er stilt nå. Ikke bare selger de i bøtter og spann internasjonalt, de skriver faktisk gnistrende god krim også. 😉
GEIR TANGEN 
Jeg har faktisk, etter et par omtaler av denne boka, bestemt meg for å ikke lese den. Av to grunner: For det første ser jeg at det er mye rå, blodig vold, noe jeg tåler godt, men prøver likevel å unngå. Den andre grunnen er at jeg har så uendelig mange bøker å velge mellom, og da må noe velges bort. Men må innrømme at etter din omtale ble jeg i tvil om jeg har tatt rett valg!
LikerLiker