En gyllen revolver til odel og eie?

KarinFossumRiverton2I går vant Karin Fossum Rivertonprisen for andre gang. Hennes roman «Helvetesilden» skal ifølge flere anmeldelser være en strålende bok., men det finnes også de som mener hun har skrevet bedre tidligere. Jeg har ikke lest den selv, men har lest hennes syv første Sejer-romaner. Prisen var ingen overraskelse. Egentlig kunne Karin Fossum vunnet denne prisen hvert år. Så dyktig mener jeg hun er. Kunne det vært en idè å gi henne prisen til odel og eie?

Ja, jeg er litt flåsete når jeg sier dette. Men, jeg mener det når jeg sier at hun skriver i en klasse ingen andre i krim-Norge gjør, rent litterært. Jeg vet det er kritikere der ute som er av en annen mening. Det er mange som skriver mer spennende bøker. Det er mange som skriver bøker med mer driv og fart. Det er mange som skriver mer utspekulerte plott. Men, det er slik jeg ser det, ingen som skriver sosialrealistisk krim som Karin Fossum i Norge. Der er hun en ener. I en helt annen divisjon enn resten av det norske forfatterkorpset, vil jeg påstå. Hun er en nestor og en læremester som mange andre prøver å strekke seg etter.

Hva er det så som gjør at jeg (og flere andre) mener at hennes krimforfatterskap skiller seg slik ut fra resten? Vel, det er jo en subjektiv påstand, men noen felles punkter kan vi muligens enes om uten alt for mye debatt og krangling:

1. Karin Fossum gjorde norsk krim stueren.

Flere år før Jo Nesbø tok verden med storm ,var det tre norske kvinner som banet vei for ham og resten av krim-Norge. Karin Fossum, Anne Holt og Unni Lindell sørget for en krimbølge i Norge på nittitallet, der norsk krim etterhvert fikk stempelet krimLITTERATUR. Bøkene fikk en helt annen anerkjennelse, og de ble både anmeldt og vurdert som noe annet enn «smusslitteratur» og «dameromaner». Etter at Anne Holt har stagnert og Unni Lindell har vært status quo i årene etter denne bølgen, så har Karin Fossum hele veien utviklet seg som forfatter. Blitt bedre og bedre. Mer og mer litterær, om du vil.

2. Karin Fossum trenger ikke blodige parteringsdrap

Karin Fossum har aldri hengt seg på voldsbølgen som har feiet over krim-Norge som en tsunami de siste årene. Hun skriver så godt at hun ikke trenger det virkemiddelet for å selge bøker. I hennes bøker finner du ikke det ekstreme. Her blir ikke offeret flådd levende, eller hakket opp i småbiter og spist. De blir ikke utsatt for dødelig koppesmitte på kjemiske laberatorier under bakkenivå av mystiske kristne sekter. Små barn blir ikke hengt opp i trærne på turstier. Det du måtte finne av vold i Fossums bøker er nødvendig vold. Realistisk vold. Ekte vold. Ikke volds-sminke som brukes utelukkende for å skape avsmak og grøss hos leseren. Fossum skriver ekte krim, ikke splatter-krim.

3. Karin Fossum gir oss mennesket bak den kriminelle handlingen

Fossum er ikke spesielt opptatt av selve forbrytelsen. Hun er mye mer opptatt av hvorfor forbrytelsen har skjedd, og hva det er som gjør at et menneske begår slike forbrytelser. I Karin Fossums bøker møter du han eller hun som har gjort det utenkelige. Som har gått over den streken vi alle forsøker å passe oss for. Hun har i utallige bøker vist oss at det befinner seg mennesker også bak de grusomme handlingene som er begått. Mennesker med følelser, tanker og drømmer. Mennesker som ikke ønsker vonde ting, og som vil gjøre vondt, men som likevel endte opp med å gjøre det. Vi blir kjent med den kriminelle, og selv om Fossum passer seg vel for å romantisere kriminelle handlinger, så gir hun oss lesere en innsikt i hvorfor de skjer. Akkurat det er det ingen andre i Norge som er i nærheten av å gjøre like bra. Å lese Karin Fossum gjør deg til et klokere menneske, rett og slett. Du vil ikke fordømme alle andre like lett lengre.

4. Karin Fossum setter viktige spørsmål til debatt

Mange mener Fossums bøker handler mer om sosialrealisme enn om forbrytelser og oppklaringen av disse. Gjennom sitt forfatterskap har hun gang på gang satt fokus på viktige samfunnsproblemer. Ting som ikke fungerer i samfunnet vårt, og som derfor også fører til at noen havner på feil side av loven. Hennes bøker er et speilbilde av det norske samfunnet. Et bilde som ikke skjuler det vonde, det triste, det urettferdige. Men, som tar trollet fram i lyset slik at det sprekker. Det virker som om hun kan ta for seg nær sagt hvilket samfunnsproblem som helst, og skrive godt og innsiktfullt om det. Hun har en spesiell forkjærlighet for psykiatrien, og flere av hennes bøker har satt fokus på hva som skjer når denne biten i det norske puslespillet ikke fungerer som den skal. Men, hun våger også å ta fram det tabubelagte temaer, og se på det med helt andre briller. Et godt eksempel her er «Den som elsker noe annet», der hun ser på pedofili, og hva som kan få et menneske til å begå slike handlinger. I «Helvetesilden» fra ifjor er det omsorgssvikt som er tematikken, slik jeg har forstått det.

5. Karin Fossum er troverdig til fingerspissene

Jeg sa på forrige punkt at Fossum skriver sosialrealisme. Det stopper ikke der. Hun skriver også politirealisme. Hennes skildringer fra politietterforskninger har gang på gang møtt på store lovord fra folk som vet en del om hvordan slike etterforskninger virkelig foregår. Her er det knapt noen actionsekvenser, ingen tøffe helter, ingen torturmetoder i avhør, og ingen livedekninger fra disseksjoner på kalde likhus. Hun viser en rolig politihverdag der drapsmannen eller forbryteren snirkles inn litt etter litt gjennom «kjedelige» ting som sporsikring, avhør, spørrerunder, vitneobservasjoner og tekniske funn på åstedet. Politimannen Konrad Sejer er et rolig og ganske kjedelig hverdagsmenneske. Ikke genial, ikke dum. Ikke tøff, ikke feig. Han er bare svært nøye, og følger regler og prosedyrer til minste detalj. Gjør jobben sin grundig og skikkelig. Er tålmodig, og venter på resultater.

6. Karin Fossum har et litterært språk

Fossum er i utgangspunktet poet. Hun debuterte i sin tid med en diktsamling, og har også senere skrevet flere slike. Det er ikke uten grunn at hun også er Brageprisvinner for en av sine krimromaner. Hun skriver gnistrende. Effektivt og godt språk uten for mye sminke og koloritt. Hun er en mester i å få leseren til å komme inn i handlingen, tankene og miljøet til sine hovedpersoner. Hun skriver vakkert og skildrende der hun ser at det er hensiktsmessig, men kan også være kortfattet, røff og direkte i sin språkdrakt. Karin Fossum er en forfatter som mestrer ordet.

7. Karin Fossum tør å være annerledes og nyskapende

De som kjenner meg vet hvor inn i granskauen forbannet jeg ble på Karin Fossum etter jeg hadde lest «Elskede Poona». Hun gav oss altså en drapsgåte uten å gi oss et entydig svar på hvem som var den skyldige til slutt. Et svært modig valg av en krimforfatter for å si det slik, og det er ikke hvem som helst som kunne gjort noe slikt og samtidig kommet unna det med skinnet i behold. Fossum gjorde det. «Elskede Poona» er kanskje den mest kritikerroste kriminalromanen hun har skrevet. Mye fordi hun turde å være annerledes. Gjøre noe nytt. Noe uventet. Det samme kan vi også si om «Drapet på Harriet Krohn». En hel roman med bare en eneste synsvinkel, og det til alt overmål gjerningmannens. Absolutt hver eneste lille detalj blir sett gjennom hans øyne og filtrert gjennom hans tanker. Det er en studie i den paranoiaen en drapsmann må føle når han har gjort handlingen, og bare venter på at nettet skal snøre seg sammen rundt ham. Det er også et studie i hvordan en kriminell forsvarer sine egne handlinger ovenfor seg selv, og hvordan gjerningene formildes og pyntes på. Fossum gjør slike ting med jevne mellomrom. Finner en helt annen vri. Noe nytt. Noe friskt. noe som gjør at hun aldri stagnerer eller blir stående fast i samme spor.

Alt dette altså, og mer til. Karin Fossum er etter min mening unik innen norsk krim, og det er derfor jeg mener hun kunne vunnet den gylne revolveren hvert år, uten at veldig mange ville blunket av den grunn. Innen sin sosialrealistiske krimsjanger finnes det ingen over og ingen ved siden, vil jeg påstå. Det var med andre ord en høyst verdig vinner av Rivertonprisen igår. Et trygt valg, og et riktig valg. Nå som Rivertonprisen kan bli vunnet av samme forfatter flere ganger, var det rett og slett bare rett og rimelig. Jeg gratulerer Karin Fossum med prisen for andre gang. 2015 er mitt store Fossum-år. Jeg skal gjennom hennes siste bøker i Sejer-serien, slik at jeg er up to date. Jeg har lest to så langt i år. Det blir fire til. Jeg gleder meg.

1 comment

Add Yours
  1. Djevelsk god krim! « Bokbloggeir

    […] For det første så mestrer han fortellerkunsten. Han klarer å gjøre alle de involverte til ekte og troverdige mennesker på godt og vondt. Vi tror på det som blir fortalt, og vi kjenner på fortvilelsen som sprer seg etterhvert som håpet svinner om en lykkelig slutt. Den fortvilelsen er både inderlig og reell. Han forteller historien på en måte som gjør at leseren kjenner på de samme følelsene. Djevelanger er IKKE underholdningskrim. Den er vond å lese, og det er fristende å dra paralleller til for eksempel Karin Fossum. […]

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s