Det er med en viss glede jeg må innrømme at den fornemme herren Hans Olav Lahlum har funnet en nobel oppskrift på å løse kriminalmysterier på rekke og rad. Det er meget imponerende arbeid som blir lagt ned av såvel Kolbjørn Kristiansen som av hans eksentriske assistent, den unge Patricia. Gjennom samfulle kapitler nøster de seg stadig nærmere en pleusibel forklaring på de grufulle drapene, dog uten å tråkke noen for hardt på tærne underveis. Satleittmenneskene er intet mindre enn en høyst urovekkende kriminalgåte hvor det aller verste i menneskesinnet kommer til overflaten gjennom disse menneskenes handlinger.
Det finnes dem som vil hevde at det er en smule respektløst av undertegnede å skrive denne høyst subjektive litteraturanmeldelsen på et så konservativt språk, og at det i verste fall kan bli oppfattet som latterliggjøring av nevnte forfatter. Slik forholder det seg altså ikke. Det er tvert imot gjort i beste mening, og med en underliggende nesegrus beundring av skribentens språklige og litterære ferdigheter. Det er særdeles vanskelig å klare å skrive noe som helst i denne stilarten i 2015, og dertil nesten en umulighet å faktisk skrive en hel roman.
Lahlum er så langt jeg kan se pinlig nøyaktig, og sågar historisk korrekt ned til de minste detaljer i sin skildring av de forbrytelser som ble begått på Scheldrup Hall i 1969. Det være seg alt utenom selve mordgåten selvsagt. Dette er jo fiksjon. I korte trekk starter den grufulle saken en lørdag ettermiddag ved at overbetjent Kolbjørn Kristiansen får en telefon fra finansmagnaten og motstandsmannen Magdalon Scheldrup. Kristiansen bes komme innom hans bopel på mandagen ettersom gamle Scheldrup har opplysninger i hende som kan være nyttige for politiet. Han regner med at han selv vil bli myrdet en av de kommende dagene, men altså ikke før tidligst tirsdag. Så skjer det fatale at Magdalon Scheldrup blir myrdet allerede søndag i et middagsselskap med alle sine nærmeste rundt seg. Scheldrup er sterkt allergisk ovenfor nøtter av alle slag, og noen ved bordet har strødd nøttepulver på maten hans. Magdalon Scheldrup dør av allergisjokket, og etterforskningen sentreres rundt de ti som satt ved bordet sammen med ham på tidspunktet for ugjerningen.
Som seg hør og bør dukker det stadig opp nye spor i saken, og alle de ti rundt bordet har etterhvert et forklaringsproblem i henhold til manglende alibi eller sterke motiver. Flere blir tatt i direkte løgn, og alle har sine skjulte hemmeligheter og skjeletter i skapet. Da det noe senere blir klart at flere av de andre middagsgjestene også blir funnet myrdet, begynner det å haste med å finne en løsning for våre to venner. K2 kan imidlertid være sjeleglad at han har en så skarp og usedvanlig intelligent samarbeidspartner som purunge Patricia. Hun ser løsningene han ikke finner frem til på egenhånd, og er slik sett til uvurderlig hjelp for den pågående etterforskningen.
Lahlums mordgåter er sant å si et fornøyelig stykke arbeid. Det pirrer en gammel Agatha Christie-leser å få lov til å ta del i mysteriene på denne måten. En må virkelig pusse de små grå for å få øye på detaljene som skal vise seg å bli ugjenkallelige bevis i saken. En må være våken og på vakt. Når som helst, det være seg på de mest tilforlatelige steder i boken, kan den utspekulerte og lumske forfatteren ha plassert et viktig spor. Det være seg en hund som ikke bjeffer eller et smykke som henger et sted det slettes ikke burde. Ørsmå detaljer som hver for seg kan virke svært så uskyldige, men som i sum peker ut en kynisk, kaldblodig og ondskapsfull morder.
Noe av den bakenforliggende årsaken til min begeistring for Lahlums mordmysterier ligger utvilsomt i nostalgien. Gjennom den dype og lett gjenkjennelige stemmen til NRK Radioteaterets Nils Nordberg, blir jeg kastet tilbake til en tid da jeg knapt var påtenkt, langt mindre unnfanget. Nordberg leser forfatterens tekster med en kjærlighet til det konservative språket, som etter mitt forgodtbefinnende, er noe av det som gjør disse bøkene til et unikt stykke kriminallitteratur i norsk sammenheng. Det er ingen som skriver som Lahlum i Norge. Noe mitt svært så parodiske forsøk på å gjøre det samme bør bevise en gang for alle.
Haugesund. 17.mars 2015. Geir Tangen.
GEIR TANGEN 
Én tanke om “En (Lah)lumsk morder i sikte …”